Russland har en spesiell tilknytning til Ukraina og Hviterussland i motsetning til andre land. Dette er avgjørende for Putins tilnærming. Her møtes identitetspolitikk og språkvitenskap. Dette er et perspektiv som nordmenn kan ha en viss forståelse for på grunn av sitt historiske forhold til Sverige og Danmark.

Man kan lure på hvorfor det er nettopp sine naboer Ukraina og Hviterussland som Russland er så opptatt av for tiden. Russland har verdens lengste grense som går på land: den er 20 139 kilometer lang og går langs 14 stater. Med andre ord har Russland mange potensielle siktemål. I Skandinavia har både Norge og Finland grense med Russland. Ellers i Europa deler Russland grenser med Estland, Latvia direkte og med Litauen og Polen takket være den lille Kaliningrad Oblast (15 000 kvadratkilometer ved Østersjøen). Hvis vi fortsetter østover og hopper over Hviterussland og Ukraina, kommer vi til Georgia og Aserbajdsjan mellom Svartehavet og Kaspihavet. Lengere øst ligger Kazakhstan, deretter Mongolia, Kina og til slutt Nord-Korea. Mitt poeng er at når man ser på majoritetsspråk i disse landene i forhold til Russland, er det Ukraina og Hviterussland som skiller seg ut.

Lingvister har oppdaget over 140 språkfamilier i verden, noen med et titalls medlemmer, mens andre bare består av ett språk (“et isolat”). Vi teller syv språkfamilier i Russlands nærområde. Seks er ubeslektet med russisk: finsk og estisk (som tilhører den uralske familien), aserbaidsjani og kazakhisk (tyrkisk), georgisk (kartvelisk), mongolsk (altaisk), kinesisk (sino-tibetansk) og koreansk (et isolat). Russisk finnes på den slaviske grenen av den svære indo-europeiske familien, med norsk, latvisk, og litauisk som fjerne slektninger. Slavisk deles i tre sub-grener: sør-slavisk (bulgarsk, makedonsk, slovensk, serbisk, kroatisk, bosnisk, montenegrinsk), vest-slavisk (tsjekkisk, slovakisk, polsk), og øst-slavisk med russisk, hviterussisk og ukrainsk.

Det er ikke bare at hviterussisk og ukrainsk lingvistisk sett er nærmest russisk. Det er også mye i tradisjoner som peker på en spesiell rolle for russisk blant de øst-slaviske språkene. Vi har manuskripter fra en periode for over tusen år siden, før det kom forskjeller som splittet hviterussisk og ukrainsk fra russisk, og noen lingvister fortsetter å kalle dette urspråket for “gammelrussisk”, som om russisk var moren til to lille-søster-språk, og selv om mange i dag mener det er mer korrekt å bruke en mer nøytral term, nemlig “gammel-østslavisk”. Fra middelalderen til 1900-tallet var det vanlig å bruke navnet “Malaja Rossija/Lille Russland” for store deler av Ukraina, en term som i dag er et skjellsord. Til og med selve navnene hviterussisk (som en type av russisk) og ukrainsk (bokstavelig talt den som er “ved kanten”) støtter opp om en tradisjonell russo-sentrisk forståelse av forholdet mellom disse tre språkene. Det er også ganske mange som bruker russisk som morsmål i begge land: rundt 30% i Ukraina og over 40% i Hviterussland (med store variasjoner etter regioner). Presidenten i Hviterussland, Lukasjenko, bruker ikke hviterussisk, men russisk i sine taler.

Det er et faktum at det er ganske lett for dem som snakker øst-slaviske språk å forstå hverandre, en situasjon som vi kan sammenligne med skandinaviske språk. I nesten fire hundre år fra omtrent 1521 til 1905 var Norge det landet “ved kanten” som ble overført fra en “storebror” (Danmark) til en annen (Sverige). Sett fra dette perspektivet er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor Russland sikter på Hviterussland og Ukraina i stedet for de statene på Østersjøen eller i Sentral Asia. Vi kan håpe å unngå farlige konflikter i de kommende uker og måneder, men på lang sikt er dette et problem som har dype røtter og ikke kommer til å forsvinne.