Flerfoldige ganger hurra! For klimaforskerne, som har forstått at de må bruke fagkunnskapene sine til å etterlyse handling mot farene for klimaet som følger med tempoet i de forandringene som vi ser og kjenner omkring oss.

Og det samme til Cecilie Hellestveit, som tok sjansen på å slå fast at språk ikke kan løsrives fra kultur. Og da avdekket hun langt flere sider ved sine kolleger, enn hun hadde hatt i tankene. Hvor var dere da, språkforskere?

Det er sørgelig å registrere at det virker som om alle forandringene i språket er morsomme og interessante i kraft av å være forandringer, og man avslutter sin tankerekke med det lille skuldertrekket at språk alltid er i forandring.

Etter mange år i livet er det lett å se at i takt med med økte klovnerier og farligheter fra forrige president i USA, så økte også beundringen for og bruken av amerikanske uttrykk og setningsbygning her i landet. Dette skjer i i vanlige muntlige situasjoner folk imellom, og enda mer i de store muntlige kulturbærerne radio og TV.

Ingen tviler på at programledere og -deltakere i Norge kan engelsk, det er overflødig å måtte bevise det til stadighet. Ingen norsk journalist har ennå fått sin grunnskoleutdanning i norsk med engelsk setningsbygning, så i første omgang virker det latterlig at såpass mange på relativt kort tid har forkasta det man lærer på skolen.

1. Budskapet blir ikke klarere av å blande inn uttrykk fra et annet språk.

2. Buskapet forstyrres av at engelsk setningsbygning og grammatikk settes i stedet for norsk. Meningsinnholdet forandres, og uttrykk skifter betydning.

3. Man hører også at det som har en tydelig forklaring på norsk, etterpå blir "bekreftet" med et passende (?) engelsk uttrykk.

4. Så handler det selvsagt om en mer langsiktig effekt på lyttere.

Barn finner seg fort forbilder av alle slag, men hvorfor trekker fagfolk bare på skuldrene av dårlige språklige forbilder?

Oppvekst i Norge - som alle andre steder - dreier seg om å streve med å finne sin plass i fellesskapet. Etter hvert vet vi mye om hva det kan føre til når man mislykkes med det. Språkforskeres bidrag ser ut til å være med og rive ned en av de aller stødigste plattformene vi har for fellesskap og identitet, det felles språket som alle kan forstå og bruke.

Flyktninger og innvandrere kommer ofte hit med en beholdning av mer og mindre omtrentlig gatespråk på engelsk, og kan fort få en forestilling om at halvveis er nok både på norsk og engelsk. Media er en viktig kilde til å beherske norsk, og lettvintheter med språk bidrar til økt forvirring omkring å lære noe man investerer mye tid og mye penger i.

(Sånn litt på siden kan man lure på hva engelskmenn synes om at språket deres brukes som det gjør.)

Pensjonerte norsklærere (som meg) har nok å fylle dagene med, og skulle ikke behøve å irritere seg over at fagfolk på språk som høres i media bagatelliserer betydninga av forandringene i høyt tempo, og som heller ikke er fremmede for å latterliggjøre forsøk på å trekke dette opp på agendaen for den offentlige samtalen.

Språkforskere høres ut til å være limt til å observere, beskrive og heie entusiastisk på enhver forandring. Hvor langt var vi kommet i klimakampen, hvis klimaforskerne hadde gjort det samme?

Det er gledelig at språkinteressen er så høy at det er grunnlag for både å lage glitrende underholdning på TV, og strålende folkeopplysning i radio. Kunnskap om språk er IKKE kjedelig!

Nå venter vi bare på at også språkforskere blir aktivister på vegne av den kulturen de forvalter!