Flere fenomener har oppstått samtidig og gitt radikale utslag. Her er noen eksempler.

Radikal kjønnsteori, en identitetspolitikk der kjønn bestemmes av den enkeltes opplevelse av sitt kjønn. Det juridiske kjønn er supplert med «hen» for folk som ikke føler seg hjemme verken som mann eller kvinne.

Woke-bevegelsen, opprinnelig om det å være våken og oppmerksom på urettferdighet og engasjert i kampen mot rasisme og diskriminering, men som har utviklet seg til å bli en metode for å sverte en person som mener eller har sagt noe som woke-personen mener er upassende.

Donald Trumps «fake news»-bevegelse som springer ut av den absurde forestillingen om «alternativ sannhet» og som deler det amerikanske samfunnet i to. Påstanden om at valget i 2020 var stjålet stammer fra disse forestillingene. Vi hadde en forsmak på denne bevegelsen i Norge, spesielt i Nord-Norge på 1990-tallet. Det reflekterende team utviklet av psykiateren Tom Andersen preget psykisk helsevern i Tromsø både for voksne og barn. Metoden avviste utredning, diagnostikk og behandling og lot pasientene samtale og diskutere seg fram til forståelse av egne problemer og livssituasjon i en gruppeprosess.

Alle disse eksemplene stammer fra en postmodernistisk tradisjon som tar utgangspunkt i et sosialkonstruksjonistisk perspektiv der språk er makt og at det ikke finnes noen objektiv virkelighet. Postmoderne filosofi erstatter realitet som er uavhengig av observatøren, objektivitet om man vil, med å forstå språket som bærer av sosial realitet. På 1990-2000 tallet ble dette perspektivet kraftig kritisert for å ende opp i den totale relativisme og nihilisme. Nihilisme beskrives som en holdning til samfunnet som avviser normer i en bestemt kontekst og forbindes med amoral og anarkisme.

Det er lett å kjenne dette igjen i Donald Trumps alternative sannhet. Løgn eksisteter ikke i dette landskapet fordi man konstruerer sin egen sannhet og insisterer på at alle andre tar feil. Trump er ingen løgner i dette perspektivet siden han bare forsvarer sin egen sannhetsforståelse.

Når man ser at forsvarere av radikal kjønnsteori reiser spørsmålet om de som opponerer mot denne identitetspolitikken innskrenker deres ytringsfrihet og dermed bryter menneskerettighetene er dette forenlig med sosialkonstruksjonisme, men meget problematisk ut fra et demokratisk ståsted.

Woke-bevegelsens villighet til å bruke autoritære virkemidler som represalier, no-plattforming og uthenging i sosiale medier mot de som ytrer seg kritisk til deres forestillinger blir forståelig, om ikke forsvarlig.

Postmoderne tankegods finner vi igjen i politiske ytre høyrekretser også her i landet, som gir seg utslag i mangel på respekt for forskning og forskere og eliteforakt. Forskning og allment akseptert kunnskap gir selvfølgelig ikke mening når man står for en holdning der man definerer selv hva som er sant og usant. Da kan man insistere på at jorda er falt og være vaksinemotstander og insistere på å bli trodd.

I USA går de lengre med for eksempel å forby lærere å undervise i utviklingslæra eller biologi. Her i landet husker vi konflikten ved kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), der en gruppe studenter krevde BIPOC (Black, Indigenous and People of Colour) representasjon blant ansatte, studenter og i avdelinger ved skolen og at det ble innført obligatorisk antirasistisk opplæring for ansatte og studenter. Når fire medstudenter tok til motmæle og ytret bekymring for den akademiske friheten ved skolen ble de omtalt som en trussel som spredde hat som ikke kunne tolereres.

Problemet er ikke nødvendigvis standpunktene til postmodernistene. De kan man være enig eller uenig i. Denne forfatteren har for eksempel ingen problemer med at enkelte ikke er komfortable med det kjønn man er født med. Problemet dreier seg om at både tilhengerne av radikal kjønnsteori, woke eller alternativ sannhet bruker ytringsfriheten til å kneble meningsmotstandere og autoritære metoder i sin motstandskamp.

Dessverre legger deres filosofiske utgangspunkt opp til dette nettopp fordi sannhet for dem konstruerer de selv. Dermed blir debatt og diskurs som demokratiets grunnpilar unødvendig. Debatt som demokratiets metode for å forbedre politisk praksis avvises og erstattes med autoritær og noen ganger voldelig motstand. Stormingen av kongressen i Washington er eksempel på dette.

Oppblomstringen av postmoderne tankegods er derfor, ikke bare en trussel mot vår kollektive forstand men en trussel mot demokratiet. Vi må bare ikke fristes til å bruke deres metoder.