Seksuallovbrudd er svært skadelig for den som utsettes for det og for samfunnet vårt. Slike lovbrudd har store personlige konsekvenser for den utsatte og hens nærmeste. De skaper frykt hos mange og har store samfunnsøkonomiske kostnader. Forebygging av gjentakelse av seksuallovbrudd er derfor svært viktig. Mennesker som har begått seksuallovbrudd må stoppes. Virkemidlene er straff og rehabilitering. Disse elementene går imidlertid ikke alltid hånd i hånd. Mye tyder faktisk på at vi er i ferd med å prioritere straff på bekostning av endring.

Norske fengsler fylles gradvis opp av mennesker dømt for seksuallovbrudd. Per i dag har ca. én av tre innsatte en slik dom og andelen synes å være økende (Kriminalomsorgen, 2022). Dette skyldes trolig ikke at det er veldig mange flere mennesker som begår seksuallovbrudd nå enn før, selv om seksuallovbrudd har fått flere arenaer å utøves på (les: Internett). Økningen skyldes høyere prioritering av etterforskning av seksuallovbrudd og at flere saker behandles i rettsapparatet. Den skyldes økte bruk av fengsel som straffereaksjon, skjerpet anvendelse av strafferammene i de enkelte lovbudene, og redusert tilgang til alternativ straffegjennomføring, som elektronisk kontroll.

Denne økningen er en villet økning. Den skyldes samfunnets vilje til å straffe seksuallovbrudd strengere, og behov for å beskytte seg mot den domfelte lengre. Hensynet til de utsatte og deres nærmeste, hensynet til den allmenne rettsoppfatning, og samfunnsvernet og idéen om fengselsstraff som både allmennpreventiv og forebyggende for den enkelte domfelte, er grunnprinsippene bak denne viljen.

Dette skjer samtidig med at sikkerhetsaspektet ved straffegjennomføringen for seksuallovbruddsdømte skjerpes, og at rehabiliteringsaspektet ved straffen svekkes.


Innsatte på seksuallovbruddsdom sitter gjennomgående på lange tidsbestemte dommer og det er hyppig bruk av forvaring (tidsubestemt straff) som straffereaksjon. Signaler tyder på at seksuallovbruddsdømte vil bli sittende større del av straffen på avdelinger for høyere sikkerhet før de får mulighet til overføring til lavere sikkerhetsnivå. Permisjonsrettighetene er også under revidering, slik at det vil gå relativt sett lenger tid før seksuallovbruddsdømte får permisjonsmulighet sammenlignet med innsatte i andre domskategorier. Seksuallovbruddsdømte på tidsbegrensede dommer vil få redusert tilgang til prøveløslatelse etter å ha sittet 2/3 av straffen, slik praksis har vært tidligere og fortsatt vil være for andre domskategorier.

Dette gir store og direkte konsekvenser for rehabiliteringsaspektet ved straff. De vil praksis få mindre mulighet til endringsarbeid, da mer av tiden de sitter går med til å «sone straff». Dette er et samfunnsmessig og humanistisk paradoks. Vårt samfunn bygger på moralske og menneskerettslige prinsipper om mulighet til å gjøre opp for seg og for en tilnærmet likeverdig gjeninntredelse i samfunnet etter endt straffegjennomføring. «Tilnærmet» fordi tidligere domfelte for seksuallovbrudd ikke har samme rettigheter og muligheter som tidligere dømte for andre lovbrudd. Tidligere seksuallovbruddsdom vil ofte begrense likestilt deltagelse i samfunnet, gjennom redusert mulighet for arbeids-, organisasjons- og foreningsliv på grunn av manglende politiattest, og redusert bevegelsesfrihet på grunn av inndragelse av førerkort og pass på ubestemt (av og til varig) tid.

Disse begrensningene er dels knyttet til stigmaet og fordømmelsen av seksuallovbrudd i samfunnet, og dels tuftet på lite kunnskapsbaserte antagelser om risiko for gjentagelse. En gjentagelsesrisiko som for øvrig er langt lavere for de fleste seksuallovbruddsdømte enn mange tror.

«Å gjøre opp for seg» innebærer ikke kun å utholde straff. Det handler om å endre seg og gjenopprette sin status som likeverdig medlem av samfunnet, uten stigmaet til en normbryter av «verste sort» (Goffman, 1971). Da må den domfelte ha reell mulighet til rehabilitering gjennom hele straffegjennomføringen. En helhetlig oppfølging av mennesker som har utøvet seksuallovbrudd forutsetter en annen tenkning enn lengre straff og færre rettigheter og muligheter under straffegjennomføring. Dette har fagfolk innen kriminalitetsforebygging påpekt de siste femti årene pluss.

I motsetning til hva mange synes å tro, er risiko for gjentagelse av seksuallovbrudd ikke alene eller hovedsakelig knyttet til avvikende seksuelle preferanser eller til vilje til å skade andre mennesker. Seksuallovbrudd skjer sjelden eller aldri i et vakum. Den som utøver seksuallovbrudd må enkelt sagt leve et liv som gjør krenkelse av andre mennesker mulig. Det vil i praksis si et liv der de har og får for lite av det de trenger, og for mye av det de ikke trenger.

Psykiske lidelser, kognitive vansker, emosjonelle og relasjonelle problemer, og vansker med å regulere seg selv og sin atferd, er bakteppet til å begå seksuallovbrudd. Mange har vokst opp med lite utviklingsstøtte, er ensomme og har lite sosial støtte som voksne. Mange har opplevd omsorgssvikt, mobbing og selv blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Ingen av disse forholdende forsvarer handlingene, men de kan forklare dem. En forståelse av hvorfor man gjorde som man gjorde, er det første skrittet på vei til endring.

Rehabilitering kan for eksempel være å gå på skole, jobbe og ta aktivt del i det lille samfunnet et fengsel utgjør. Eller å ta imot seksuallovbruddsspesifikk behandling, der slik tilbys. Motivasjon til endringsarbeid forutsetter imidlertid at endringsarbeidet gir mening for den seksuallovbruddsdømte selv. At aktiv egeninnsats anerkjennes og støttes, og gir tilgang til nye arenaer der man kan trene på det man ikke før har fått til i livet sitt. Etter hvert også utenfor fengselsmurene. Dette forutsetter gode rammer for helhetlig kriminalomsorg. Kriminalomsorgen er imidlertid en av de offentlige tjenestene som opplever stadig reduksjon av budsjetter. Dette gir lite rom for rehabiliterende aktivitet. Kriminalomsorgsansatte gjør så godt de kan, men de er for få til å kunne gjøre nok.

Vi har altså to motsetningsfylte diskurser om forebygging av seksuallovbrudd. Den ene vektlegger forebygging gjennom skjerpet straff og innskjerpede muligheter for progresjon under straffegjennomføringen. Den andre vektlegger forebygging gjennom behandling og annen rehabilitering basert på kunnskapsbaserte metoder (Gannon et al., 2019).

Vi kan imidlertid ikke få reell forebygging av det siste, om vi ensidig velger å prioriterer det første. Prioritering av straffeelementet og sikkerhet for samfunnet, vil gå på bekostning av å gi den seksuallovbruddsdømte reelle muligheter for rehabilitering gjennom stimulering, læring, utvikling av evner og ferdigheter, og mestring av tanker, følelser relasjoner og atferd.

Så hva vil vi egentlig ha? Vil vi ha «monstrene» bak lås og slå (og helst kaste nøkkelen) eller vil vi gi mennesker en mulighet til å utvikle forutsetninger for å leve gode liv, uten seksuallovbrudd?

Kilder:

  • Gannon, T. A., Olver, M. E., Mallion, J. S., & James, M. (2019). Does specialized psychological treatment for offending reduce recidivism? A meta-analysis examining staff and program variables as predictors of treatment effectiveness. Clinical psychology review, 73, 101752.
  • Goffman, E. (1971). Relations in Public. Harper & Row, New York.
  • Kriminalomsorgen. (2022). Fagstrategi om personer dømt for seksuallovbrudd 2022–2026.