Maktsentra drevet av sektortenkning og styrt av imperiebyggere trumfet igjennom det ene prestisjeprosjektet etter det andre, på bekostning av helhetstenkning og økonomi. Velmenende men svake og kunnskapsløse politikere i departementet og på Stortinget lot seg taue rundt.

Resultatet ble at vi i dag står med noen få fremragende kapasiteter, noen gode, og ellers en rad trøstesløse virksomheter som koster store penger uten å gi fremtidsrettet forsvarsevne. Legg så til en akutt personellmangel som imperiebyggere og politikere aldri har tatt på alvor.

Skjold-klassen kystkorvetter var en gavepakke fra Høyre til Umoe-verftet i Mandal. Etter mange barnesykdommer seiler de når vi har mannskap og driftsmidler, men er ikke fartøytypen vi egentlig trenger.

Et fremtidsrettet tysk-nederlandsk samarbeid tilbød oss tre gode fregatter, som var det de mente vi ville klare å operere. Vi ville ha fem og brukte en halv milliard (ca. 1998 verdi) på å utvikle den unødvendig vedlikeholdskrevende Nansen-klassen, med betenkelig svakt luftvern. De fem, nå fire, har ligget alt for mye ved kai, og vi har sett hvordan det gikk med kompetansen. Danskene hang seg på det tysk-nederlandske konseptet. Deres Huitfeldt-klasse danner nå basis for britiske Royal Navys nye Type 31-klasse fregatter. Ingen har vurdert Nansen-klassen.

Vi ville ikke erkjenne at vi har en småstats forsvarsbehov og økonomi, og valgte USAs offensive, globale supermakts kampfly F-35, med uten sammenligning markedets høyeste driftsutgifter. Det var helt fra starten klart at F-35 ville kreve veldig mye personell og luftvern. Dette er blitt påpekt og påpekt utenfra for politisk døve ører. Først nå legger imperiebyggerne frem kravene om personell og luftvern, som de har kjent til hele tiden.

Vi ble med Europa, hovedsakelig produsentlandene, på det uprøvde NH90 helikopteret fra en uprøvd produsent. Igjen har vi sett hvordan det gikk.

Vi har samarbeidet med Sverige om stormpanser og annet. Men svenskene er større, sterke og dyktigere, og norske imperiebyggere hater å spille annenviolin med nordiske naboer. Vi har gått inn i og brukt store penger på samarbeid om Archer artilleri, lastevogner og ubåter; for så å gå ut igjen. I ubåtsaken har svenskene det rimeligste og mest fremtidsrettede prosjektet, best egnet for Norskekysten og Svalbard. De fikk ikke en gang være med i siste runde i den norske «konkurransen».

Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Og galt henger sammen med galt:

Stridsvogner og Bardufoss

På toppen av alt sammen skal vi ha stridsvogner for 25 milliarder, når vi regner med infrastruktur, innføring og personell. Vi får dermed alt for lite penger til fremtidens kapasiteter, presisjonsild, droner, mer luftvern og helikoptre. Helikoptre er mest akutt og flere prosjekter burde ha vært i gang nå. Forsvarsdepartementet utsetter uten å innrømme hvorfor.

Pengene går til å sementere en foreldet hærstruktur. Det kommer nok helikoptre, men alt for få og av typer som mangler rekkevidde. Det blir såpass få taktiske helikoptre i nord at det vil berettige svære nedleggelser på Bardufoss.

Det er Senterpartiet som har trumfet igjennom nye stridsvogner nå, før forsvarssjefens Fagmilitære Råd og Forsvarskommisjonens innstilling. Det LO-organiserte befalet i NOF (Norges Offisers- og Spesialistforbund) har energisk gått for stridsvogner, vel vitende om at det dramatisk vil tappe budsjettene for midler til modernisering, og spesielt til helikoptre.

Hverken Sp eller NOF kommer noen gang til å innrømme det, men de har nå sparket beina vekk under muligheten for en hardt tiltrengt oppbygging på Bardufoss. De har vært med på å legge premissene pent til rette for krefter som vil nedbygge og kanskje til og med nedlegge flystasjonen.

Så gjenstår det å se hvordan de reagerer når de blir nødt til å erkjenne at etter den søte kløe kommer den sure svie.