Kulturlivet har som så veldig mange andre hatt det tøft det siste året. Det har vel de fleste fått med seg nå. Alt i fra våre mange kultur- og teaterhus, til enkeltkunstnere og andre bransjefolk. Som så mange andre i feltet har jeg til tross for den tøffe tiden forsøkt å holde hjulene i gang, og har det siste året jobbet med å utvikle prosjekter som kan fremføres for publikum den dagen vi kan åpne opp for det igjen. Da faller det helt naturlig for meg å vise dette arbeidet på hjemmebane, men det har gjentatte ganger vist seg å bli svært problematisk. Men dette problemet handler ikke om pandemi, for dette har pågått lenge. Sover kulturhusene i Vesterålen i timen?

Jeg er danser og koreograf, født i Øksnes og bosatt i Hadsel. Etter å ha bodd mange andre steder i både inn- og utland i flere år endte jeg opp i hjemtraktene igjen, og det kjennes bra. For meg som kunstner er det viktig å ta kunsten min hjem igjen og tilbake dit jeg kommer fra. Dette har jeg praktisert siden dag én i min karriere, gjerne ved å legge premierene i regionen.

I flere år har jeg forsøkt å få til et godt samarbeid med kulturhusene i Vesterålen. Vi er så heldige at vi har to: Kulturfabrikken på Sortland og Hurtigrutens hus på Stokmarknes. Det er ikke alle som har så godt utgangspunkt og slike muligheter hvis man tenker på antall kulturhus etterinnbyggertall, men dessverre kan det virke som om byggene står der mest for syns skyld. For det jeg erfarer er låste dører, så og si totalt fraværende svar på henvendelser, og en tidvis uprofesjonell sjargong, om man i det hele tatt oppnår kontakt.

Å produsere en forestilling er komplekst, tar lang tid og krever store ressurser. Det å ta en produksjon på turné krever enda mer. Når man har skapt en forestilling faller det helt naturlig å også ha et ønske om å vise den flere ganger. I mitt tilfelle jobber jeg nå med en ny forestilling som jeg planlegger premiere på i høst. Arbeidet med denne startet i 2019. Selv begynte jeg prosessen med å kontakte våre to storstuer allerede i 2020 for å kunne vise denne der, og er i dag like langt.

Det er forøvrig viktig å nevnte at det var en periode hvor Kulturfabrikken gav lokale kunstnere mulighet til å søke om å bruke deres lokaler på sommertid, når det ellers står tomt, og selv fikk jeg muligheten til å benytte meg av dette og satte stor pris på det. All ære til Kulturfabrikken for at de gjorde dette. Men omtrent like fort som denne ordningen kom opp, gikk bommen ned. Det ble stopp. Hvorfor?

Noe sier meg at det kan ha med institusjonens manglende evne til å kommunisere med kunstfeltet. Er det på grunn av manglende evne og ønske om å etablere langvarige relasjoner til lokale kunstnere? Er det på grunn av manglende kompetanse innad i organisasjonen for å kunne forstå det frie scenekunstfeltet?

På Kulturfabrikkens nettsider skriver de at «Kulturfabrikken Sortland KF er et kommunalt foretak som har ansvar for de tjenesteområdene som tradisjonelt ligger til kultursektoren. I tillegg har foretaket ansvaret for drifting av kulturhuset "Kulturfabrikken", et mangfoldig møtested som syder og koker av kreativitet og aktivitet. Her skal du finne det du ikke visste at du trengte». For meg fremstår det som om man ikke selv forstår innholdet, eller velger å se bort fra det. Når det gjelder det praktfulle skipet i nabokommunen Hadsel er ordlyden noe mer nøktern og kanskje mer reell: Hurtigrutens Hus er et allsidig kulturhus beliggende på Stokmarknes i Hadsel Kommune. Teater, konserter, foredrag, møter, kurs og konferanser kan oppleves og bestilles her. Det er bare så synd at det kan virke som om det er umulig å få bidra til å skape dette innholdet, og å bidra til mangfoldet. Det være seg både i form av prøvelokaler og visningsarenaer, noe begge kulturhusene har muligheten til å stille til rådighet.

Begge institusjonene jeg nevner her er offentlige, og det betyr også at det som skjer der angår det offentlige. Man kan jo spørre seg selv hvorfor politikerne skal fortsette å bevilge midler til disse når det tilsynelatende ikke satses på innhold eller å få riktig kompetanse inn i stillingene. For hva er et kulturhus, hvis det ikke rommer noe, og hvem er kulturhusene til for? Dersom et kulturhus i praksis ikke svarer på henvendelser, ikke støtter opp om regionens kulturbransje og ikke viser interesse for det heller, framstår det som intern sysselsetting uten egentlig mål og mening. Man får en mistanke om at de kommunale forvaltningene overhodet ikke har begrep om hvilken kompetanse man må forvente av kulturansatte som skal forstå og forvalte sitt kulturpolitiske ansvar til fellesskapets beste.

Man skulle tro det var i kulturhusenes interesse og natur å etablere gode relasjoner til lokalt kulturliv og kunstnere med lokal forankring. At vi som profesjonelle kunstnere og utøvere kan komme hjem igjen å presentere det vi skaper for et publikum, å vite at vi har tilgang på både interessen og kompetansen for å kunne presentere scenekunst av høy kvalitet i regionen, er avgjørende for at kunstnerne skal komme tilbake, eller å bli værende. For infrastrukturen er der, men forvalterne av denne svikter.

Måten kulturhusene forvalter sitt ansvar på minner mer om ukultur enn kultur, og det er en fallitterklæring overfor både publikum og kunstnerne. Jeg håper virkelig dette endrer seg, for kulturhusene i Vesterålen har alle forutsetninger til å prestere bedre enn dette, og publikum i Vesterålen fortjener et godt og bredt tilbud. Kulturhusenes passive stil vil på sikt bidra til å skvise livet ut av scenekunstmiljøene i Vesterålen, og at lokale kunstnerne velger å sette kurs andre steder fordi lokale aktører tilsynelatende ikke ser ut til å bry seg eller være sitt ansvar og sin rolle bevisst. Det er på tide å våkne.