Det finnes vel ikke et eneste politisk parti som ønsker å avfolke distriktene, heller tvert imot. Selv om vi bruker en god del penger på distriktspolitikk, så greier vi ikke å bryte trenden med avfolkning. Et utvalg ledet av Victor Normann leverte i vår en innstilling og kom med noen interessante tanker for hva som kan være nødvendige tiltak, men jeg kan ikke se at dette i noe særlig grad vil avhjelpe situasjonen.

Alle snakker om at man må få etablert arbeidsplasser i distriktene, og at dette vil sikre en positiv utvikling. Arbeidsplasser er selvfølgelig positivt, men er det virkelig det som kommer først?

Mange bedrifter i distriktene erfarer at det er vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft. De som kommer er pendlere, gjerne fra Øst-Europa. Dette gjelder for så vidt også for offentlig ansatte som leger. Nordmenn som pendler til distriktene for å arbeide gjør det kun en kort periode. Dette skaper ikke stabilitet i arbeidsstokken for bedriftene.

Mange nordmenn vil altså ikke flytte til distriktene selv om det er arbeid å få. Det er noen grunnleggende forhold som gjør at dette blir resultatet:

  • En norsk familie har gjerne to personer i inntektsgivende arbeid. Hvis det ikke er arbeid å finne for begge to, så er det ikke aktuelt å flytte.
  • Nordmenn har ingen vilje til å investere i egen bolig i distriktet. Det er for risikabelt, og bankene gir kanskje ikke lån av samme grunn.
  • Karrieremulighetene i distriktene er mer begrenset.

Dette peker jo imot at det ikke bare er å etablere arbeidsplasser, så kommer folk flyttende.

Hva er det som får østeuropeere til å pendle og være stabil arbeidskraft? Svaret er vel nokså enkelt. Det er gode penger å tjene, mye mer enn de kan tjene i hjemlandet. Med andre ord, det er et økonomisk incitament for å jobbe i distriktene og akseptere pendlersituasjonen.

Vi har vel lignende eksempel i Norge på at det hjelper godt å bruke økonomiske incitament for å få folk til å flytte, selv til øde og kalde strøk. Bare se på Svalbard.

Til nå har myndighetene fokusert på å gi næringsstøtte slik at bedrifter/arbeidsplasser blir etablert i distriktene. På tross av dette virkemiddelapparatet og redusert arbeidsgiveravgift, skjer vel de aller fleste investeringene i nye arbeidsplasser i sentrale områder. Da må man spørre seg hvorfor.

Jeg tror det handler om noe så enkelt som å vurdere risiko for egne investeringer. En bedrift kan ha god kunnskap om sine markedsmuligheter og kontrollerbare innsatsfaktorer. Den innsatsfaktoren som bedriften har liten kontroll på er arbeidskraft. Tidligere var det ikke slik, men dette er dagens virkelighet. Hvorfor skal en bedrift investere i distriktet, hvis det er stor risiko for at man ikke får tak i kvalifisert arbeidskraft?

Det samme gjelder for oss enkeltindivider. Å ta utdannelse er egen investering i framtidig inntjening. Mulighetene for denne inntjeningen er større i områder med mange muligheter for å få arbeid. Med andre ord, vi enkeltindivider løper mindre risiko for å tape på vår investering hvis vi bosetter oss i sentrale strøk. Hvis vi skal flytte til distriktet for å etablere oss, løper vi ikke bare en risiko for å ikke tjene penger i mangel på jobb, men også ved å tape penger på å investere i bolig.

Samfunnet kan ikke lenger regne med at folk av "følelsesmessige" grunner flytter tilbake til hjembygda. Disse følelsene veies nå opp mot risikoen man løper.

Dermed har man en håpløs situasjon med at både bedrifter og enkeltindivider vurderer risikoen for stor ved å etablere seg i distriktet.

Hvis det er slik at det har en egenverdi for samfunnet at det bor folk i distriktene, så må man ikke bare ha et virkemiddelapparat rettet mot bedriftene, men også for enkeltindividene. Både bedrifter og enkeltindivider vil gjerne ha større avkastning på egne investeringer hvis risikoen er større. Da må distriktspolitikken også rettes mer mot enkeltindividet.

I hvilken grad er norsk distriktspolitikk innrettet med økonomiske incitament på individnivå? Det er ikke rare greiene. Noe el-avgift samt "finnmarksfradrag" bidrar vel noe, men det anser jeg som puslete greier. Hvis man har studielån og får avkorting av dette ved å bo i Nord-Troms og Finnmark, så hjelper det vel litt, men avkorting av studielån varer ikke evig.

Normann-utvalget fant vel ut at det viktigste ikke var å etablere arbeidsplasser i distriktene først, men å få folk til å ønske å bo der. Med folk i distriktene kommer arbeidsplassene, ikke omvendt. Det er ikke arbeidsplasser som skaper ei levende bygd, men folk…

Da skulle det jo være enkelt å anvise en politikk som virker. Sørg for at det er penger å tjene/spare på å bo i distriktet. Gode penger. Da kommer vi ikke utenom skatt og tilskudd på individnivå, som virkelig monner. Jeg tror ikke vi har noe valg hvis vi skal stoppe flyttestrømmen til sentrale strøk.