Det regner i dag. Av den grunn har jeg brukt litt for mye tid på å lese ulike aviser. Jeg kom selvfølgelig ikke unna de høye strømprisene.

Strømprisene stiger – og folk i sør fortvilet. Det er forståelig. Vi må gjøre noe med strømprisene i sør slik at folk ikke brekker ryggen økonomisk. Men blir det bedre for folk i sør, eller føles det bedre for folk i sør – om strømprisene i nord stiger til samme nivå? Det har jeg undret litt på i dag – for det kan se ut som om det er en grei slutning – hvis vi leser riksmedias journalistiske enkelhet.

Du husker kanskje barndommens rettferdighet – da colaflaskas innhold skulle deles helt presis i tre glass – et til hvert barn. Urettferdigheten føltes ekstra tungt hvis det var den som delte som fikk en milliliter mer. Når den som delte måtte velge sist – ble rettferdig fordeling ivaretatt. I alle fall føltes det slik. Da er det kanskje slik at rettferdighet handler om at vi behandler mennesker på en rimelig lik måte og i overenstemmelser med det som oppfattes som riktig av – de som blir berørt. Hvem velger – er det den som deler eller er det de som velger først?

Hva er rettferdighet i Norge – i lys av de høye strømprisene i sør?

Troms og Finnmark fylke har like mange innbyggere som det bor i Nordland, 243.000. Mens innbyggere i Troms og Finnmark kan boltrer seg i et område på cirka 75000 km², har nordlendingen 38 155 km² til rådighet. I følge Statistisk Sentralbyrå, SSB, bor det 5,43 millioner mennesker i Norge i dag. Jeg forenkler det litt, med det vil si at rettferdigheten til riksmedia handler om prisforskjell i strøm mellom nord og sør hvor rundt 5 millioner mennesker blir satt oppå mot i underkant av 500 000 mennesker. Riksmedia sier svært lite om at en av de få, muligens det eneste, konkurransefordelen industrien i Nord-Norge har – er lave strømpriser. Riksmedia sier lite, eller ingenting, om manglende rettferdighet befolkningen i nord har innen for eksempel sykehustjenester, andre helsetjenester, fødeavdeling, samferdsel, lengre og kaldere vintre og så videre.

Riksmedia har ikke fokus på det store bildet. De nevner ikke at det kun er en bilvei gjennom Norge til Finnmark – og når den er stengt må finnmarkingen ty til det finske veinettet for å komme hjem eller på sykehus. Er det redselen for at edruelig journalistikk skal gi færre «klikk» på saken at journalistikken blir mer trangsynt- og mindre vidsynt? Det er en underlighet over dette som er verdt å dvele litt med. Slik jeg ser det.

En liten digresjon er kanskje på sin plass: Hva er rettferdighet innen fiskeriene i nord?

Hva er rettferdigheten i at de betingede ressursene fisk ikke videreforedles i Nord-Norge, men i Kina? Var det rettferdig at Norway Seafood, eid av Kjell- Inge Røkke, fikk kontroll over Findus-trålerne i Hammerfest i 2001? Var det rettferdig at Røkke slapp unna da han ikke oppfylte kravet om å opprette i underkant av 300 arbeidsplasser innen fiskeforedling i Hammerfest? Når Røkke ikke oppfylle sitt samfunnsoppdrag var det rettferdig at folk i øvrige Vest-Finnmark ble fisken som skal opprettholde arbeidsplasser i kommunen Hammerfest som vertskommune for lokalsykehuset i Vest-Finnmark?

Er det rettferdig at syke mennesker må betale med prognosetap, uførhet og tidlig død? Ble det rettferdig for Finnmark da Røkke fikk hånd om trålkonsesjonene ved Findus i Hammerfest – at de betingede fiskeressursene nå er en del av et internasjonalt pengemarked hvor noen få familier styrer fiskeøkonomien i Norge?

Hva med rettferdig strømpris versus rettferdighet innen pris på drivstoff?

Jeg regner med at mediehus i sør er klar over at folk i Finnmark er solidarisk med resten av Norge når vi snakker om drivstoffpriser. Jeg tar det som en selvfølge at journalister i ulike mediehus er klar over at når folk blir syke i Finnmark - og Nord-Norge for øvrig, så må de fleste ut på lange reiser – noen opp mot 300 kilometer - en vei til det som betegnes som «lokalsykehus.» Det vil si 600 kilometer tur retur. At en tank diesel eller bensin gjør at et sykehusbesøk kommer på minimum 1500 kroner i drivstoff er resultatet, mens kilometergodtgjørelsen fra Pasientreiser er stabilt – er vel også rettferdig?

For det er faktisk slik: Bor du i Vadsø, Vardø, Berlevåg, Kautokeino, Karasjok, Alta, Honningsvåg, Lakselv eller et annet sted i Finnmark så er folk solidarisk rettferdig med resten av Norge når det gjelder prisen på drivstoff. Men der stopper også rettferdigheten. For mens folk i mer urbane strøk har buss, tog og trikk når de skal til sykehus, få kreftbehandling, eller spille fotball, må folk i Finnmark forholde seg til veisystemet. Finnmark er 15 prosent større enn Danmark. Å fly mellom byer og tettsteder i Finnmark koster en formue. En pasient fra Alta som skulle til spesialist i Oslo måtte betale 12620 kroner t/ r. En annen ferierende måtte betale 16.000 kroner for samme distanse. Da jeg skulle på jobb på Stortinget sist uke kostet billetten Alta – Oslo – Alta i underkant av 15000 kroner. At jeg valgte å bli i Finnmark er kanskje forståelig?

Rettferdig fordeling av billettpriser på fly må jo virkelig være en vinner for riksmedia - eller?

Hva om alle som bor i de store byene – som har buss, trikk, tog og rimelige flyreiser til London må betale mer for sine reiser for å subsidiere transport i distriktene? Hadde ikke det vært rettferdig?

Bare så det er helt klart: Strømprisene i sør må reduseres kraftig! Det må kraftigere, og annen, lut til enn at folk i nord skal få like høye strømpriser som de i sør har. For det er ikke slik at rettferdighet kan deles likt.

La oss si at vi har begrenset med mat: Deler vi mat rettferdig mellom meg som politiker og naboen som er kroppsarbeider vil naboen etter hvert bli underernært og kanskje dø. Som politiker vil jeg bli en feitere utgave av meg selv. Er det rettferdig?

Det var dagens tekst, skrevet på direkten - noe å tenke over for flere?