Tirsdag den 25.oktober har vi en astronomisk begivenhet i vente: sol og måne møtes på himmelen midt på dagen.

Dermed oppstår det en solformørkelse, noe som helt enkelt forklares med at månen skygger for sola. Månen vil delvis skli inn over solskiven, og det vi da kan se fra jorda er avhengig av hvor på jorda vi er.

Jo lengre nord og øst du befinner deg, desto mer er det å se av denne formørkelsen. I Tromsø forsvinner 56% av sola, mens prosenten er 43% i Trondheim og 39% i Oslo. Kirkenes og Vadsø er helt oppe i 63%. Formørkelsen er den største siden mars 2015 som var total på Svalbard (dvs. 100%), og rundt 90% fra fastlands Norge. Sola vil ved årets formørkelse stå lavt i sør noe som kan gi muligheter for fine fotomotiver med både fjell og litt skyer i forgrunnen.

Solformørkelsen denne gangen opptrer på et veldig gunstig tidspunkt, mellom klokka 11 og 13. Den er maksimal litt over klokka 12. Så hvis været blir bra, er det vel verd å benytte sjansen til å se dette naturfenomenet. Skoler kan forberede elevene til en spesiell naturfagstime. Forhåpentligvis har noen solformørkelsesbriller liggende siden forrige solformørkelse for å beskytte øynene. Barn bør ha tilsyn av voksne. Vi kjenner til at dette fenomenet kan gjøre stort inntrykk på nysgjerrige barn som blir fasinert av både stjerner og fysikk. Formørkelsen kan også observeres gjennom tynne skyer, noe som av og til gjør brillene unødvendig. Sola er ikke farligere under en formørkelse enn ellers. Ved tykke skyer vil det uansett bli mulig å se formørkelsen via nettet.

Total solformørkelser, der månen blokkerer hele solskiven og dagen plutselig blir som natt, er en dramatisk naturopplevelse. Temperaturen faller og det blåser opp i takt med at måneskyggen nærmer seg. Hele naturen reagerer: fuglene slutter å synge og blomstene lukker seg. Under totaliteten kan man se solas ytre deler, koronaen,utfolde seg mens sterke stjerner kommer til syne selv om det er midt på dagen. Så titter solstrålene plutselig fram igjen, og tingene vender gradvis tilbake til det normale. Sist dette skjedde på det norske fastland var sommeren 1954, og den neste kommer ikke før i år 2097 helt nord i Finnmark.

Fenomenet med formørkelser er også oppdaget innen andre områder i astronomien. For lenge siden la astronomene merke til at noen av stjernene vi ser om natta også kunne bli delvis formørket og endre sitt lys. Slike stjerner ble kalt variable stjerner. Spesielt stjernen Algol i stjernebildet Perseus ble vesentlig svakere med en fast periode på litt under 3 dager. I dag vet vi at Algol er en dobbeltstjerne der en sterk stjerne har en svakere stjerne som kretser rundt ganske nær. Når den svake stjerna passerer foran den sterke stjerna, faller lysstyrken i rundt 10 timer.

Den norske amatørastronomen Sigurd Einbu (1866-1946) er kjent for å ha kartlagt og utforsket over 100 variable stjerner. Einbu var lærer, organist, småbruker og forfatter og bygde sitt stjerneobservatorium på Dombås, hvor han systematisk observerte variable stjerner i nesten 40 år, og publiserte resultatene i vitenskapelige tidsskrifter. Dette imponerte fagmiljøet ved Universitetet i Oslo så mye at Stortinget tildelte han stipend som statslønnet astronom. Einbu gjorde mye for å skape interesse for stjernehimmelen og spre kunnskap i astronomi. I dag er det registrert tusenvis av lysvariable stjerner som deles inn i flere ulike typer.

Vår måne kan under sin bevegelse over stjernehimmelen også formørke planeter og andre stjerner enn sola. Slike fenomener kalles okkultasjoner. Alle stjernene vi kan se om natta er veldig langt borte, og blir dermed veldig små. Men selv i de beste teleskoper blir lyset fra stjerna smurt utover til en flekk. Følger vi månens bevegelse i forhold til stjernehimmelen, beveger den seg sin egen diameter i forhold til stjernene på omtrent en time. Når den skarpe månekanten når fram til ei stjerne, kuttes lyset vekk fra stjerna, men ifølge lysets bølgenatur, vil ikke lyset forsvinne helt plutselig. Vi kan ved slike formørkelser observere et bølgemønster like før stjerna forsvinner.

Universitet i Tromsø bygget for flere år siden et stjerneobservatorium i Skibotndalen, og dette ble i begynnelsen brukt til å studere okkultasjoner av stjerner. Størrelsen på en del kjempestjerner ble funnet ved å studere formen på bølgemønstrene. Slike stjerner er mye større enn vår sol. Metoden ble også testet for å studere tette dobbeltstjerner, såkalte kontaktbinære stjerner.

Nå er mye av den optiske del av den astronomiske forskning i Norge flyttet til det Nordiske Teleskopet, som ble bygget som et felles nordisk prosjekt på øya La Palma, med fjell over 2000 meters høyde. Stedet som tilhører Kanariøyenene har veldig gode observasjonsforhold og er blitt et europeisk senter for store teleskoper.

Vi vil nok ikke oppleve at naturen mørkner merkbart under årets solformørkelse, siden en betydelig del av sola vil være synlig ved månen. Som tidligere år regner vi med at hendelsen vil bli godt dokumentert av mange naturfotografer. Men husk solfilter foran kameralinsen, og solformørkelsesbriller foran øynene.

Neste delvise solformørkelse vi kan se fra Norge er 29. mars 2025 (30-40%) og neste totale solformørkelse i våre nærområder blir over Grønland, Island og Nord-Spania den 12. august 2026.