Etter at Fefo-styret har gjort helomvending i saken om karasjokbefolkningens eiendomsrett til sin utmark og NJFF stevner Finnmarkskommisjonens konklusjoner til Utmarksdomstolen, så bør man likegodt røre opp i bunnen av grumset for å avdekke hovedproblemet og finne holdbare løsninger. Å gi «andre» likerett til sameie over urfolks hjemmeområder er ikke i tråd med internasjonal eller gjeldende nasjonal lov.

Sametinget har gitt fra seg samenes grunneierrett i Indre Finnmark, mot at Sametinget får lik representasjon i Fefo sitt styre. Det påsto prof. Jens Edvind Skoghøy hadde skjedd som et «makeskifte» i forkant av Finnmarksloven i 2005. Dette førte til at Sametinget før jul 2020 tok opp saken i plenum og benektet i vedtak at Sametinget under noen omstendighet hadde frasagt samenes grunneierrett. Imidlertid er det i ettertid uklart om hva Sametinget har samtykket i i forbindelse med Finnmarksloven. Det gis uttrykk om et «kompromiss» som tydeligvis fortsatt skal gjelde, uten at det gis en konsis beskrivelse av hvordan dette kompromisset er forskjellig fra det påståtte makeskiftet.

Vi ser at Fefo fortsatt etter snart 25 år i stor grad står i en vekslende virkelighet mellom de «andres» og de samiske styrerepresentanter. De er fortsatt uenige om grunnleggende spørsmål. Det bekrefter at Fefo som institusjon heller ikke i praksis svarer til det lovgrunnlaget som er innrømmet samene i urfolksretten.

Professor Geir Ulfstein sa i media før jul i forbindelse med diskusjonene om prof. Jens Edvind Skoghøys påstand om «makeskiftet»», at denne uenigheten bør avgjøres i retten. Jeg mener man må ta tak i ondet ved roten og endre kursen ganske dramatisk ikke bare med hensyn til hva som er rett etter loven, men også hvordan formålet overfor samene faktisk må vektlegges.

ILO - og forlengst også FN i Urfolksdeklarasjonen - har forstått og tatt hensyn til at urfolk har eierretten. Derfor ligger urfolkets grunneierforhold fast og i bunn for en fremtidig utvikling. Grunnforvaltningen i urfolksområdet er selve fundamentet for samfunnet. Det betyr ikke bare utdeling av tomt eller salg av jaktkort eller spørsmål om inntekt i det hele, men urfolkets identitet, kultur, overlevelse og tryggheten om en fremtid. Og følelsen om det.

Jeg sier meg enig med prof. Geir Ulfstein om at uenighet om grunnleggende forståelse av lovens bokstav må avgjøres i retten. Så får man heller bruke energien på å endre lovene, istedet for eventuelt å bruke de feil. Fefos påståtte eierrett er en slik feil. Hvis samene mot alle odds skulle tape om den egne eierretten, så må man tilbake og arbeide for å få lovgrunnlaget bedre utformet for urfolks rett til en fremtid. Det bør ikke være nødvendig. Loven er klar nok om at samene har rett til å eie de områder som identifiseres og avgrenses som deres tradisjonelle områder.

Nå tolker flere kompetente miljøer lovgrunnlaget forskjellig. Da må sannheten pr definisjon avklares i retten. Derfor må SOHPAR nå stevne sak om selve grunnlaget for Fefos eierrett. Forståelsen av ILO 169 art. 14 og Urfolksdeklarasjonens art. 26 må ikke få lov til å utvannes med annet innhold enn det som har vært meningen. Vi kan heller ikke være tjent med at fritidsinteresser á la NJFF skal overstyre urfolks grunnleggende eierrett til eget område eller dets organisering.