I helgen ble en ny skredhendelse rapportert i Troms. Kun et par dager før ble forebygging av skred debattert i NRK. Økning i bruk av naturen har ledet til utfordringer som snøskredulykker, forsøpling, naturslitasje, uforberedte turister og manglende forståelse for lokale sedvaner. I dag finnes ingen oversikt over hvor mange som besøker den norske fjellheimen. Hvem er egentlig alle disse som ferdes rundt i fjellene, og hvem skal «forvalte» de?

Å kategorisere mennesker som ferdes i naturen som turister, besøkende eller lokale er en utfordring. For hvem er egentlig en turist? Er jeg som bosatt i Tromsø turist eller lokal når jeg en sjelden gang går på tur i Lyngen? Om jeg havner i en ulykke, er presset jeg setter på sykehus, politi og frivillige redningskorps likt, uavhengig av hvilken kategori jeg tilhører.

Min korte reisevei sparer naturligvis klimaet for et stort Co2 avtrykk. Men beina og sykkelen min sliter like mye på naturen som andre tilreisende.

I NRK-artikkelen bekrefter Innovasjon Norge at de har en rolle i «besøksforvaltningen». Lokalt gjør reiselivets destinasjonsselskap det samme. Besøksforvaltning er et felt som også private, offentlige og frivillige organisasjoner utenfor reiselivet jobber med.

Turfolk er ikke bare turister. Min mening er at forvaltningen av fritidsaktiviteter i naturen må sees under ett. Men kan vi egentlig «forvalte» folk som er på tur?

I artikkelen fra NRK er Innovasjon Norge og Lyngen Lodge uenige om hva som er de beste metodene for å unngå skredulykker.

Forslagene som blir presentert er markedsføring, informasjon og stimulering til økt bruk av guider. Implisitt sier begge aktørene at det er mulig å forvalte menneskelig ferdsel, slik vi forvalter andre felt. Mennesker har reist til alle tider. I Norge gir allemannsretten oss mulighet til å utøve våre svært så mobile livsstiler på de stedene vi ønsker.

Striden rundt allemannsretten har skapt et behov for å forvalte besøkende. Hvis vi forutsetter at man kan «forvalte» folk på tur, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvilke aktører som skal ha ansvar for denne forvaltningen. Det samme gjelder spørsmålet om hvilke virkemidler vi skal møte den økte bruken av naturen med.

Informasjon og presseoppslag viser offentligheten at noe gjøres, men spinkelheten i tiltakene som aktørene foreslår indikerer den uklare ansvarsfordelingen som ligger i bunn. Vi må være forsiktige med å tro at koordinert informasjon og markedsføring vil bidra betydelig til å løse utfordringene våre og hindre at skigåere mister livet i fjellet.

I det NFR finansierte forskningsprosjektet LOCUS (UiT) setter vi søkelys på «allemannsrettens omstridte natur». Kartlegging av ulike interessenter i besøksforvaltningen er noe av det vi gjør.

I prosjektet gjør jeg selv forskning i Lofoten. Allerede nå kan jeg si at lokalsamfunn som blir sterkt berørt av besøk må få ressurser til å finne lokale løsninger og tiltak for å forhindre eskalering av utfordringene. Vi må ikke tro at vi kan skape en og samme besøksløsning for alle lokalsamfunn.