Den må de huske nå når de skal forhandle med staten om byvekstavtalen.

Det er bare å legge fra seg vidløftige ambisjoner om omkamper om Kvaløyaforbindelser. Glem tunneler til Håkøya til fire milliarder spenn. Det får vi ikke fra staten, det får vi ikke fra fylket. Til og med den allerede utreda Kvaløybrua er ærlig talt nederst på prioriteringslista til kommunen også.

Det er frustrerende, som jeg skrev tidligere.

Men det er også absolutt ikke det en byvekstavtale bør handle om.

Skal folk i Tromsø få noe som helst tro på at denne avtalen har noen som helst betydning for dem, så må de se resultatene. Raskt som fy.

De må se at trygge skoleveier for ungene blir prioritert. At det tilrettelegges for bedre sykkel- og gangstier for hele byen - også den delen som ikke er på selve Tromsøya. At kollektivtransporten blir hyppigere, billigere, mer tilgjengelig og pålitelig. Også i den delen av byen som ikke er på selve Tromsøya.

Prioriter Stakkevollveien, sykkelsti rundt hele øya. Stimuler til bydelstrivsel, bydelsliv og attraktivt sentrum.

Tenk kultur, kunnskap og identitet. Tenk hvordan planlegging av veier og byareal, gangstier og sykkelstier kan bidra til vakrere byrom, tryggere parker, lekearealer som er noe annet enn barnehagenes lekeplasser.

Tenk en by som man flytter til, og ikke vil flytte fra fordi den er planlagt til å bli forelsket i, den er planlagt til å ta vare på folk. Ja, det er så langt jeg vil strekke det.

En by man ikke vil flytte fra fordi den har ren luft å puste inn for ungene. Fordi den har gågater også for dem som går med gåstol. Tilpassa fortauer for dem som ikke ser, hører, eller går. Fordi det er en by bygget på omsorg for dem som lever her.

Omtanke for de utfordringene de møter i hverdagen. Tilpasning og tilrettelegging for dem som er svakest.

Kjemp for Tromsøs vekst med en kjærlighet i mente.

Det er riktignok lettest å måle antall sexy meter med asfalt i tunnel eller bru. Sykt dyre enkeltprosjekter tar seg pent ut når partienes gjennomslagskraft skal snakkes om i festtaler.

Men det vil ta årevis å prosjektere store vidløftige initiativ og nye omkamper. Og bompengene innføres til høsten. Timingen er elendig. Bompengene kommer samtidig som drivstoffprisene trolig vil være høye over lang tid.

Samtidig som renta går opp, og belaster privatøkonomien i en by der mange måtte belåne seg langt over pipa bare for å bo.

Man må ikke være synsk for å spå at det vil bli store protester blant Tromsøs befolkning.

Snakk med staten om at det legges til grunn at Tromsø i byvekstavtalen skal ha egenfinansiering på prosjekter i avtalen på 20 prosent. Noe hverken Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger var forventet å ha. Der gikk staten inn for fullt og bidro med aller største selvfølge.

Noen av disse byene fikk til og med ikke brukt opp statens penger i rimelig tid.

Det er ikke sexy å forhandle om egenandeler. Det vil ikke få blodet til å bruse for dem som liker å telle lastebillass med grus. Men det vil bety at færre av kostnadene for nødvendige miljøprosjekter hentes direkte fra lommeboka til Tromsøs befolkning.

Det vil vise at man er villig å ta kampen på vegne av sine egne velgere.

Det er ingen grunn å klappe samferdselsministeren på ryggen, og smile pent og nikke takknemlig når han langt om lenge endelig kommer på banen med et forhandlingsmandat.

Det er ingen grunn for Tromsøs ordfører å fremsnakke sine egne partifeller i regjeringen.

Gunnar Wilhelmsen har 77.000 pluss grunner til å skjerpe forhandlingsposisjonen sin mot staten. Og vise at han er villig til å få staten til å forplikte seg til å ta et ordentlig tak for denne byens sunne, gode, miljø og utvikling.

Han må gjøre det åpent, gjerne gjennom tverrpolitisk, lokalt samarbeid, og gjerne med en uforfalsket kjærlighet for denne byen og omsorg for dens befolkning.

Det er ikke de store trafikkmaskinene det må kjempes om. Det er de hundrevis av mindre prosjektene som vil gagne hver en bydel og hvert et strøk.

Særlig de strøkene som ligger utenfor Sone 1.