Jussprofessor Hans Petter Graver var raskt ute med å hevde at fremgangsmåten sannsynligvis var i strid med grunnloven. Det er ikke en helsebyråkrat som kan bestemme en så alvorlig inngripen i folks liv. Regjeringen skyldte på hastverk og mente at det var bedre at avgjørelsen ble tatt raskt enn å bruke tid på saksbehandling i regjeringen, enn si i Stortinget. Nedstengningen var trolig også i strid med menneskerettighetene ved at man begrenset antall personer som kunne møtes til to.

I Aftenposten den 23.4 følger professor Terje Tvedt opp med å hevde at énsaksperspektivet former samfunnsutviklingen. Han følger opp Gravers kritikk som mener at regjeringens koronahåndtering bærer preg av at hensynet til smittevern trumfer alle hensyn, og mener politikerne på Stortinget har overlatt koronadebatten til fagfolkene. Rettstaten er underordnet smittevernstaten. Vel så viktig som den medisinske logikken, sier han, er den politiske og juridiske logikken som bl.a. kommer til uttrykk i smittevernlovens paragraf 1-5, men siden denne paragrafen er ufullstendig, må den suppleres med regler i Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Terje Tvedt reagerer på Øyvind Myhres kritikk i en tidligere kronikk i Aftenposten der han beskyldes for å gi blaffen i folks helse ved å slippe viruset løs. Myhre påstår at samfunnet må sikre frihet fra trusler om helse. Men denne påstanden utløser et videre perspektiv. Ganske så riktig kontrer Terje Tvedt med å hevde at en slik sikring er umulig da dette krever «total kontroll over naturen og borgernes bevegelser». Det nærmeste man kommer er unntakstilstand hvilket regjeringen allerede har foreslått som et redskap i redskapskassa men som heldigvis ble avvist.

Det nærsynte fokus på r-tallet, det glødende tallet som angir hvor mange én enkelt smittet person videresmitter andre, illustrerer nettopp énsaksperspektivet og smittevernsamfunnet, en strategi som styrer mot kortsiktige resultater: nedgang i smitte, sykdom og død. Men det vi ikke vet er hvorvidt regjeringen har vurdert konsekvensene for samfunnet som helhet over lang tid.

Budskapet fra regjeringen og helsetoppene er tvetydige. På den ene siden ser vi lyset i tunnelen, fordi vi vaksineres, samtidig som de forbereder oss på restriksjoner hele neste vinter og vår. Og å møte opp til demokratiets viktigste handling, valget til høsten, kan vi sannsynligvis bare glemme.

Hvilke langsiktige konsekvenser har dette énsaksperspektivet og smittevernsamfunnet?

  • Kan det hende at vi blir så vant til denne autoritære styringsformen og daglig tilsidesettelse av Grunnloven og menneskerettigheter i kriseperspektivets navn, at vi på et annet tidspunkt i fremtiden ikke reagerer på tilsvarende overgrep under en annen krise. For hvem definerer hva som er krise?
  • Kan vi tenke oss at den ekstreme høyreside sitter i maktposisjon og definerer venstresidens opprør mot en ekstrem markedsøkonomi som krise - og setter alle demokratiske spilleregler til side?

  • Kan vi tenke oss at en antidemokratisk regjering i fremtiden avvikler ombudsmannsordningene, bytter ut nøytrale dommere i høyesterett og knebler den frie presse ved å definere situasjonen som krise. Vi kan jo bare snu oss rundt i Europa for å observere lignende politiske prosesser.

  • Kanskje mer nærliggende er det å tenke seg at myndighetene og helsetoppene er blitt så rigide i sin tankegang, at vi aldri slipper unna koronarestriksjoner, fordi viruset aldri vil bli overvunnet 100 prosent. Dette til tross for at folk dør daglig av alle andre sykdommer. Skal vi måtte holde ut at vi blir påtvunget periodevise nedstenginger av restauranter og kulturtilbud i det godes tjeneste i all fremtid. Skal vi akseptere at styresmaktene pålegger bedrifter å bruke hjemmekontor og nekte arbeidsreiser som varig løsning i angst for å vekke til live Korona?

Nei, sier sikkert mange. Men den snart 14 måneder lange nedstengingen i samfunnet vil få konsekvenser langt ut over virusbekjempelsen. Vi har bare ikke diskuterte det noe særlig enda. Vi må i hvert fall reise debatten og diskutere hvordan slike skrekkscenarier skal forebygges.

Når vi aksepterte brudd på grunnlov og menneskerettigheter uten å blunke i mars i fjor, hvorfor skal vi ikke aksepterer lignende politiske grep i en annen krisesituasjon?