Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da Fosen-demonstrantene kom seg inn i Olje- og energidepartementet ble hele Norge gjort oppmerksom på en sak som lenge har hengt som en sverd over tilliten mellom den norske staten og vår urbefolkning.
Ugjennomtrengelig tåkeprat
Det er umulig å prate seg ut av en høyesterettsdom. Det er det samme som å prate seg ut av de demokratiske spillereglene i vårt samfunn.
Sterke ord, men lite innhold om Fosen-dommen fra Nordlys
At det ble aksjoner 500 dager etter dommen, var det derfor bare folk på innsiden av regjeringskontorene som ble tatt på senga av. Dette har vært en varslet katastrofe som bare kan løses hvis det fremstår som tydelig at det er statens første prioritet å løse den.
At denne saken nå har eskalert forbi byråkratiet og inn i «det brenner på dass» territoriet har vår regjering bare seg selv å takke for. Bare så det er sagt.
Arbeiderpartiet er i full fart mot en ny Alta-sak.
Ofte er det forfriskende at ordfører Gunnar Wilhelmsen i Tromsø tar tydelige standpunkt.
Men i Fosen-saken tråkket rett i et minefelt som han vanskelig kan komme seg ut av.
– Sånn jeg tolker dette, så må vindmøllene rives, sa Wilhelmsen til VG mandag
Ikke lenge etter toppet en ny sak fronten til VG. I et internt møte med landets Ap-ordførere advarte Støre mot å legge seg på Wilhelmsen-linja i støtten til aksjonistene.
Det førte til en merkelig snuoperasjon fra Wilhelmsen, der han modererte sine uttalelser. Hvor han står i saken om riving nå, er uklart.
Høyesterettsdommen sier ingenting om hvilke avbøtende tiltak staten skal komme med i Fosen. Det håper man nå å være i stand å løse med politikk og forhandlinger.
Om det lar seg gjøre, eller om det er for sent og riving blir utfallet, er en annen sak. Uansett hva utfallet blir, vil det skape en retning for hvordan politikere i hele landet skal forholde seg til lignende saker.
Og lignende saker er det flust av i Gunnar Wilhelmsens egen bakgård, og ikke minst i Gunnar Wilhelmsens nabokommuner.
Mange av dette landets ordførere er, slik som Wilhelmsen, eiere av store kraftselskap.
Kommunale kraftselskap, som etter hvert som det blir mer lønnsomt å produsere strøm, ønsker å bygge ut vindkraft på land i områder der det også drives reindrift.
Gunnar Wilhelmsen er eier, gjennom Tromsø kommune, av 40 prosent av Troms Kraft.
Den samme Troms Kraft som nå er i en prosess med å forhandle med kommunene i Nord-Troms – Kåfjord, Storfjord, Nordreisa – om mulighetene for et stort vindkraftanlegg på land.
Det står folk klar i Kåfjord med vrengte kofter allerede. Motstanden mot vindkraft på land er betydelig. Vi vil uten tvil få store protestaksjoner mot selv blyantskisser av en vindkraftutbygging der.
Derfor gjør Jonas Gahr Støre klokt i å be ordførere om å ikke legge seg på Wilhelmsens linje. Endelig har det demret for statsministeren, etter fem hundre dager, at Fosen-saken er fullt av sprengstoff – særlig for lokalsamfunnene der ute.
Full konfrontasjon med samene
Ordførere i kommuner som eier kraftselskap, må være klar over at de sitter på mange sider av bordet.
Gunnar Wilhelmsen har vist dette veldig klart, ved å plumpe ut i et politisk minefelt, smidig som en elefant.
En elefant som sitter på altfor mange stoler i saker om vindkraftutbygging i sitt eget nabolag. Når han krevde at staten skulle rive vindturbinene i Fosen, smalt han rett i bakken.
Som også reindriftsutøveren Reiulf Aleksandersen på Kvaløya påpekte til Nordlys:
– Jeg har også sett at Gunnar Wilhelmsen har vært ute og sagt at vindmøllene der må ned. Jeg er hjertens glad for det de har fått til i Fosen, ære være dem for det. Men jeg sitter nå her og ser opp på vindmøllene i hans egen bakgård. Har han glemt dem og oss som sliter med dem.
Gunnar Wilhelmsens politiske handlingsrom ble snevret inn da han støttet rivingen av vindturbinene på Fosen. Ved å krampaktig forsøke å ro seg unna støtten til rivingen, ofret han i tillegg sin troverdighet.
Det er åpenbart at Wilhelmsen ønsket å ta et fast og tydelig standpunkt i en sak som det knyttes sterke følelser til.
Men han endte opp med å illustrere hvor vanskelig det vil bli å manøvrere i lokalpolitikken etter Fosen-dommen. Særlig for politikere som også er kraftselskapseiere i Nord-Norge.