Ole Erik Almlid i NHO og Stein Lier Hansen i Norsk industri har den 10.7.22 et innlegg i Nordlys de kaller «Grønn mersmak eller alt ved det gamle, i nord?» Det er et svar til en lederartikkel i samme avis 8.7.22, «Grønn bismak». Med matmetaforen har vi fått en debatt om den grønne satsingen er som en frisk salat, som smaker godt, eller grønn mugg som smaker vondt.

Det er åpenbart at lederen i Nordlys skremte Almlid og Hansen fordi den er så god. Den stiller nemlig de riktige spørsmålene til den såkalte grønne satsingen, som krever massive mengder kraft, massive mengder arealer og massive mengder statlige støtteordninger. Alt blir tatt av våre felles ressurser. Det er sunt i et levende demokrati å stille spørsmål ved bruk av våre felles midler og felles goder, og det er sunt og fornuftig å være i mot et tiltak om svarene ikke er gode.

Almlid og Hansen ser ut som det går an å motvirke kritisk tenkning med begeistring. De starter med grønn retorikk om hva vi skal leve etter olje og gass, som faktisk gir inntekter, og mener svaret er grønn industri, som faktisk gir utgifter. Foreløpig har ikke den grønne industrien bevist annet enn at den er i stand til å hente milliardverdier ut av den norske statskassen gjennom subsidier, støtteordninger og – det nye ordet – risikoavlastning.

Leserinnlegget til Almlid og Hansen setter så opp en kunstig motsetning mellom grønn satsing og å la alt forbli ved det gamle. Det er den grønne satsingen som er feil, og det må man kunne få lov til å si uten å bli tatt for å ønske alt ved det gamle. Dette er elementært, at noe bør endres, betyr ikke at enhver endring er god.

Det er jo et tankekors, at batterifabrikken til Freyr med noen av Norges rikeste investorer, får 4 milliarder kroner i lånegarantier og direkte kapitalstøtte, på toppen av hva de har fått fra før. Det bør jo kunne spørres om de 4 milliardene kunne blitt brukt på en annen måte for å utvikle landsdelen, og ikke for å utvikle mangemillionærer. Eller, for å spørre på en annen måte, hvorfor er det private som skal nyte godt av sånne romslige statlige støtteordninger, og ikke kommunene direkte?


Her kan Almlid og Hansen kontre, og si at investeringer gir avkastning, og at det er dette som gir utvikling. Det er riktig. Men det er like riktig å si at investeringer gir tap, når de er dårlige. Et hint om at investeringene er dårlige, er at investorene ikke vil ta risikoen selv, og at de private investeringene kommer først når det offentlige tar mesteparten av risikoen. Så sørger de selv for å ta mesteparten av gevinsten.

Når det gjelder batterieventyret, så er det helt riktig en industri i sterk vekst, men hva energilagring kan bidra med i en omstilling som har fått navnet grønn, den gjør ordet «eventyr» passende. Verden skal i følge en rapport fra Rystad ta 15 gangeren fra dagens produksjon av batterier opp til en kapasitet på 9 TWh 2030, det er en lukrativ vekstprognose det er forunderlig trenger statlig milliardhjelp for å trekke til seg investorer. I energisammenheng tilsvarer det omtrent halvannen dags olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Bare i Norge er batteriproduksjon ventet å trekke 7 TWh fra kraftnettet årlig, tilsvarende nesten hele norsk vindkraftproduksjon i 2021 (11,9 TWh).

Konklusjonen er at den såkalt nye industrien og nye energiproduksjonen i det grønne skiftet forbruker veldig mye, og produserer veldig lite. Det skal store pengebeløp, store energimengder, store ressurser, store arealbeslag inn, for å få lite grann igjen ut. Sånn oppleves det grønne skiftet for oss som betaler for det. Det smaker ikke godt.

([email protected])