Småbedriftene sliter, storkapitalen raider

SA NEI: Også Tove Sørensen, eier og gründer av opplevelsesbedriften Tromsø Villmarksenter, fikk besøk av oppkjøperne. Hun sa blankt nei til salg, og synes utviklingen i reiselivsnæringa nå er skremmende. Foto: Nordlys

SA NEI: Også Tove Sørensen, eier og gründer av opplevelsesbedriften Tromsø Villmarksenter, fikk besøk av oppkjøperne. Hun sa blankt nei til salg, og synes utviklingen i reiselivsnæringa nå er skremmende. Foto: Nordlys

Vi har sett det altfor ofte. Filialen Nord-Norge leverer varene, andre innkasserer verdiene. Og nå er det reislivet som raides.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.De er sårbare nå. Koronaen tar kvelertak på reiselivsbedriftene. Særlig de små aktørene er utsatte. Det er det noen som ser seg godt tjent med.

For i skyggen av pandemien kjøpes lokalt eide reiselivsbedrifter opp med ett formål: Å bygge et nytt reiselivskonsern i Nord-Norge som skal børsnoteres eller selges.

Det handler om lokale opplevelsesbedrifter, etablert av gründere som så mulighetene da interessen for storslått arktisk natur og himmelfenomener som nordlys og midnattssol for alvor fenget reiselystne utlendinger.

Vi kan komme til å oppleve at det går med denne inntektsbringende butikken som med så mye annet lokalt næringsliv, som havbruk og fiskeindustri, for eksempel. Eierne sitter helt andre steder i verden, gjerne i skatteparadiser, og tar beslutninger som får store konsekvenser for lokalsamfunnene.

Dermed kan nok en suksessfylt epoke i lokalt næringsliv, basert på egen, unik naturressurs, være et tilbakelagt kapittel. Når nordlyset børsnoteres verden over, til bokstavelig talt astronomiske summer, er det helt andre aktører som har regien på utviklingen i reiselivet i Nord-Norge.

- Nei, vi er ikke haier, bedyrer fondsforvalterne i oppkjøpsfondet Longship AS overfor Nordlys. De skal bare kjøpe for å selge videre. Med god fortjeneste. - Vi kommer med ressurser for å utvikle virksomhetene. Vi betaler “fair” markedspris til de som ønsker å være en del av oss, sier Bernt Østhus, en av partnerne i Longship AS.

Og akkurat nå er markedsprisen kanskje ikke den beste.

Oppkjøpsfondet er stadig på besøk i nord, for å få kjøpt flere lokalt eide reiselivsbedrifter for å innlemme dem i et konsern. Og det kan selvsagt være fristende for eierne å selge. Det er harde tider nå, og det lokkes med god fortjeneste når mange nok bedrifter er samlet i konsernet, «spisset og utviklet» som det heter, og etter hvert klart for børsnotering eller salg. Til gjengjeld må gründerne skrive under på at de ikke skal starte konkurrerende virksomhet de neste årene.

Det skjer en betenkelig utvikling i lokalt basert reiseliv som går under kjælenavnet «strukturering», som det heter når kapitalistene sminker språket.

Vi har dessverre sett dette mange ganger før. Filialen Nord-Norge leverer varene, andre casher inn verdiene. Et eksempel er fiskeindustrien, der bedrifter ble kjøpt opp og ført ut av landet. Så kan man innvende at naturen og nordlyset ikke lar seg eksportere. Det er riktig, men lokalt eierskap gir lokale arbeidsplasser og skattekroner til kommunene. Når en bedrift er ferdig «strukturert og spisset», er det aldri lokale interesser som er ivaretatt.

Havbruksnæringa er et annet eksempel. Det finnes ikke mange lokale oppdrettere igjen i Nord-Norge, det meste er underlagt de store selskapene. Næringa har tjent penger som gress de seinere år, men det var mot skrik og skrål, gråt og tenners gnissel, at Stortinget omsider fikk vedtatt et havbruksfond som medførte at man må gi en skjerv av inntektene til vertskommunene. Storkapitalen har ikke for vane å betale noe tilbake frivillig.

Det verste og ferskeste eksempelet på at verdiene av våre naturressurser spyles ut av landet, er vindkraften. Den er solgt til utenlandske pensjonsfond, tilbake sitter vi med rasert natur og småpenger.

Men ikke alle er interessert i å selge reiselivsbedriften sin. Eier og gründer av Tromsø Villmarksenter, Tove Sørensen, har sagt nei. Hun synes utviklingen er skremmende.

– Nå er vi blitt interessante for haiene. Men pengene de lokker med er som å pisse i buksa. Først blir det varmt, så blir det iskaldt, sier hun til Nordlys.

Hun har helt rett. Det er skremmende om nok en næring, basert på lokale naturressurser, skal bli solgt til utenlandske pengemaskiner som ikke bidrar med ei eneste krone i bunnskrapte kommunekasser, men kun er innrettet for å få mest mulig profitt ut av en naturressurs som eies av andre.

Send innlegg «

Delta med dine meninger om samfunn, næringsliv, politikk og kultur i nord!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken