“We have a deal!” meddelte klimaminister Espen Barth Eide på Twitter lørdag kveld fra klimatoppmøtet i Glasgow. Da hadde man blitt enig om at global oppvarming skal stanses på 1.5 grader. Dette er en innskjerping sammenlignet med Parisavtalen. Spørsmålet er likevel om tiltakene som ble vedtatt er tilstrekkelig til å nå målet. For Norge betyr det uansett at omstilling av næringslivet har rykker et hakk nærmere.

Tall fra Eurostat viser at Norges samlede utslipp av klimagasser er høyere enn gjennomsnittet for EU og nær dobbelt så store som for industrinasjonen Sverige. Olje- og gassutvinning utgjør sammen med industri og bergverk rundt halvparten av alle våre utslipp, ifølge SSB. I Paris man enig om å utarbeide femårige planer med gradvis mer ambisiøse nasjonale klimatiltak. I slutterklæringen fra Glasgow fremskyndes tiltakene og landene skal oppdatere sine planer om utslippskutt allerede innen utgangen av neste år. Skal vi nå målene satt i Glasgow må utslippene fra norsk industri ned og omstilling må til.

Samtidig ble det oppnådd enighet om at statlige, såkalte «ineffektive» subsidier av fossile energikilder skal fases ut. Helt konkret hva «ineffektive» subsidier betyr, sier slutterklæringen ingen ting om. En mulig, og ikke urimelig fortolkning er subsidier som er til hinder for omstilling til fornybar energi. De tilsiktede konsekvensene av å fase ut slike subsidier vil være fall i investeringene i olje- og gassektoren.

For Norge, som for resten av kloden, er det avgjørende at den globale oppvarmingen begrenses. Da må utslippene av klimagasser ned. Samtidig er store deler av den norske økonomien knyttet til utvinning og eksport av fossile energikilder. En femtedel av statens inntekter, og som dermed i stor grad finansierer velferden vår, stammer fra olje- gassnæringene, enten gjennom statens direkte eierskap, utbytte fra Equinor eller skatter og avgifter fra olje- og gass selskapene. Olje- og gassnæringen utgjør rundt 40% av all vår eksport. Og i disse tallene er leverandørindustrien holdt utenfor.

Skal vi innfri våre klimaforpliktelser og samtidig opprettholde velferden vår, må nye bærekraftige næringer utvikles med tilsvarende inntjening til fellesskapet som olje- og gassektoren. Selv om de sysselsatte i olje- og gassektoren utgjør i underkant av 10 prosent av de sysselsatte i Norge, så står de altså for det dobbelte i inntjening til staten. Det er altså ikke tilstrekkelig å erstatte én arbeidsplass i olje- og gassnæringen med én arbeidsplass i annen industri eller næring.

Norge har enorme naturressurser, ikke minst knyttet til havområdene våre. Å høste av disse vil også i fremtiden gi verdifulle inntekter. Men skal de representere verdiskapning på nivå med olje- og gassindustrien må vi bli flinkere på å bearbeide råstoffene og skape mer høyverdige produkter. Vi må utvikle næringer hvor teknologi ikke bare tas i bruk i egen produksjon, men som også kan eksporteres. Dette fordrer at vi evner å spille på høy kompetanse, teknologi og våre naturgitte fortinn.

Nylig skrev Nordlys på lederplass om hvordan forskere fra UiT – Norges Arktiske universitet og Finnfjord smelteverk har greid å fange CO2 ved hjelp av alger og samtidig produsere høyverdig fȏr til oppdrettsnæringen. Flere slike historier må vi skape sammen i tiden fremover.