Helse Nord fikk ny direktør i november. Tre måneder har Marit Lind brukt på å stikke hånden rett inn i vepsebolet og fortelle den usminkede sannheten til nordlendingene.

Sykehusene i nord vakler. Underskuddene går til himmels. Avdelingene lar seg ikke bemanne fordi fagfolkene mangler.

Resepten hun skriver ut er ikke smertestillende tabletter. Det er akutt kirurgi. Håpet er at det skal gjøre pasienten frisk etter at lokalpolitikken lenge har tæret på faglighet og kvalitet.

Nå er man kommet til slutten på leken i Nord-Norge. Det som stirrer landsdelen i hvitøyet er dramatisk: Over tusen ubemannede sykepleier- og legestillinger, stadig lengre ventelister, brudd på lovpålagte frister og sist men ikke minst: Et universitets- og regionsykehus i Tromsø som sakker akterut.

Det er det gamle nordnorske bygdedyret som har slått ut styrerommet i Helse Nord i over tyve år. Man vil heller ha et dusin dårlige lokalsykehus fremfor ett som er ganske mye bedre enn de andre, slik som i de andre helseregionene.

Det har vært et overmot pasientene har tapt stort på. En systematisk gjennomgang viser at spesialisthelsetjenesten i Helse Nord står på leirføtter. Lind har dokumentert dette tydelig, gjennom statistikk og tall, på en måte som er uangripelig.

Nord-Norge har mange sykehus, med dyre og døgnkontinuerlige vaktordninger, men med svært få pasienter. Syv av sykehusene i landsdelen har faktisk mindre enn to kirurgiske inngrep per døgn!

Og de to minste fødeenhetene har langt under en fødsel per uke. Det er en dårlig måte å utnytte knappe ressurser på.

Organiseringen er verken tilpasset demografi eller bosettingsmønster. Slagordet om likeverdige helsetjenester i nord har endt opp som en tom frase. Sykehusbygg har vi sannelig nok av, men bak fasaden har råten satt inn.

Til tross for at Helse Nord har 25 prosent flere stillinger ved sykehusene enn landsgjennomsnittet, er bemanningsproblemene akutte, med massiv bruk av innleie til dobbel pris. Helseforetaket virker dysfunksjonelt, satt opp på feil måte.

Kvaliteten har blitt tvilsom, pasientlekkasjene sørover øker, og i nord har man valgt å se på nasjonale kvalitetskrav som kun veiledende.

Allerede i 2006 spådde daværende UNN-direktør Knut Schrøder kollapsen vi nå ser.

Vi er bare snaue 500.000 nordlendinger, men Helse Nord later som vi er fem millioner, de smører tilbudene tynt utover med dyr drift og dårlig kvalitet, mente Schrøder. Til slutt vil dette systemet bryte sammen, mente Schrøder. Han hadde rett, men da han sa det ble det ramaskrik.

Det blir det nå også. Fagforeninger med stor makt vil fortsette å snakke yrkene sine ned. Det blir fakkeltog for alle sin syke mor fra Brønnøysund til Kirkenes. Det blir ordførere som hyler etter mer penger, som Vedum ikke har. Og penger ville heller ikke løst stort. Statsbudsjettet produserer verken sykepleiere, jordmødre eller leger.

Nord-Norge er langt, alle verner om sin lille teig. Det er likevel lov å håpe at den nye ledelsen står i stormen som nå kommer. De grepene som tas nå, burde vært tatt for mange år siden. Da hadde det ikke gjort så vondt som nå.

Direktør Marit Lind fortjener bred støtte i landsdelen for arbeidet hun gjør. Det er et generasjonsarbeid hun utfører, en siste kraftanstrengelse for å forhindre at vi ender opp tilbake til 1970-tallet med store pasientstrømmer sørover.

Lind arbeider på direkte bestilling fra helseminister Ingvild Kjerkol og har solid ryggdekning fra eieren.

All ære til Kjerkol som har stilt rett diagnose etter at forgjengeren Bent Høie lot det skure og gå med konfliktvegring i åtte år.

Kjerkol har bedt om en ny funksjons- og oppgavedeling som vil innebære sentralisering av ressurser. Tilbudene vil bli samlet i større enheter som kan tilby planlagt behandling med høy kvalitet i attraktive fagmiljøer. Nordlendingene må være forberedt på å reise mer for å få god behandling.

Dette vil være hovedregelen. Av sikkerhets- og beredskapsmessige grunner bør det likevel gjøres unntak for sykehusene i Longyearbyen og Kirkenes.

At det etableres et tydeligere skille mellom hva som er kravene ved et universitets- og regionsykehus, og ved lokalsykehusene, vil også være uunngåelig. Den håpløse PCI-logikken med å splitte små fagmiljøer har gått ut på dato.

Hvis ikke styret i Helse Nord nå tar jobben på alvor, basert på et overveldende faktagrunnlag, vil det være et svik mot den nordnorske befolkningen.

Det får vi svaret på i løpet av de neste ukene. Skulle styret nekte å delta i rundvasken, bør ikke Kjerkol nøle et sekund med å bytte ut styreleder Renate Larsen og de andre medlemmene så raskt som mulig.