For ni år siden fylte far min sytti år. Tromsøysund menighet, der han da var prest, ga ham ei flott svart sjøsamisk kofte i bursdagsgave, ei Lyngen-kofte. Jeg var der da den ble overrakt ham. Pappa takka og tok fortumlet imot. Da han etter mye fomling sto der med den på, sa han med tårer i øynene: «Nå skjønner jeg hvor vellykket fornorskinga er. Dette kjennes ikke rett ut i det hele tatt.»

Pappa ble tidlig bevisst sin samiske arv. I begynnelsen var bestemor bare passe fornøyd med det. Etter hvert ble hun stolt av sitt barns og barnebarns proklamering av egen samiske ætt.

I dag bærer pappa og vi søsknene sjøsamekofta så ofte vi bare kan, sjøl om kofta ikke alltid føles helt rett å ha på. Jeg kjøpte mi et par år etter pappa fikk si. Da jeg fortalte det til en god venn, kom kommentarer jeg ikke var forberedt på:

«Hvorfor skal du ha samekofte? Ikke ser du samisk ut, og ikke snakker du samisk. Nå er du blitt en karikatur av deg selv, kulturkjerring, og nå med samekofte.»

Jeg ble så såret og sint. Men hadde han rett? Ikke kan jeg snakke samisk, og kanskje ser jeg ikke samisk ut, hva nå enn det måtte bety. Men jeg er jo same.

Sosialdemokrati handler for meg om å kunne leve et liv i frihet uten å bli utsatt for stigmatisering, trusler, vold eller hets. Arbeiderpartiets grunnverdier, frihet, likhet og solidaritet, dreier seg om dette: å verne om alles rett til å leve sitt liv uten trusler og sanksjoner.

Hvor mye same? er oppfølgingsspørsmålet jeg uten unntak får når jeg forteller at jeg er same. Da får jeg alltid lyst å spørre: Hvor rik er jeg, når jeg har råflott leilighet med utsikt over hele byen, men med flere millioner kroner i lån i banken? Hvor hetero er jeg når jeg er gift med en mann, men levde lesbisk flere år tidligere? Å tallfeste egen identitet er for meg like interessant som å telle ungens tårer når han ikke får godteri en onsdag morgen.

Hva spør de egentlig om? Jeg tror i grunnen ikke det er et spørsmål. Det handler om å gjøre meg mindre. Fornorskinga gjorde at mine oldeforeldre fornekta sin samiske identitet. De slutta å snakke samisk og lot tradisjonene ligge. Noen skifta sågar navn.

Så hvor samisk er du? blir for meg ikke et spørsmål, men et angrep på min samiske identitet. Fortsettelsen, som de færreste sier, men som jeg mistenker at flere tenker, er: Du er jo ikke sååå samisk. Hvorfor mase så mye om det? Jeg kunne latt være, leve mitt privilegerte liv uten all denne samiske staffasjen. Men så er det noe som lokker på meg ...

Når jeg møter samiske venner og bekjente, kjenner jeg et sug og et savn etter å forstå mer om min slekt og min families historie. De forteller meg hvordan de tenker, hva de gjør, hvilke markører, som smykker, kofte og musikk, de omgir seg med. Jeg føler meg mer hjemme, rett og slett. Samtidig er jeg livredd for å dumme meg ut. Er jeg god nok? Fornorskinga anno 2020: Er jeg samisk nok, og ikke for mye, og på rett måte?

Det blir mye politikk i å være samisk, og syttiårenes «det private er politisk» oppleves ofte som sant. Når jeg i tillegg har erfaring med å leve lesbisk, og i tillegg være offentlig om det, blir det private svært politisk. Jeg har avfunnet meg med det, og synes det er en styrke. Samtidig er det viktig å være bevisst dette når man diskuterer samepolitiske spørsmål. Dette er personlig for dem det gjelder. Det er vårt liv, det er vår historie, kultur – eller om så mangel på det. For fornorskinga var svært vellykket.

En myte sier det bor flest samer i Oslo – det er ikke sant. Samene bor over hele landet, og mange bor her jeg bor, i Tromsø. På attenhundretallet ble samene fornorska av staten og Den norske kirke. Overgrep og tvang fikk til slutt samer til å skamme seg over eget språk og kultur. Visste du at vi samene har flere språk, alt avhengig av hvor det snakkes? I Norge har vi sørsamisk og nordsamisk, og noen få snakker lulesamisk. De samiske språka er utrydningstrua; færre og færre behersker dem.

Min families historie er vanlig her i nord: Mine oldeforeldre snakka samisk og lærte seg norsk fordi de måtte. Etter hvert nekta de for at de var samer, på begynnelsen av nittenhundretallet var det jo blitt stor skam. Fornorskinga ga raskt resultater: Bestemor lærte aldri samisk, sjøl om begge foreldrene snakka språket. I stedet ble hun en racer i vitser om «lappfinnan», vitser som i bunn og grunn er triste – og kanskje beskyttende. Når hun fortalte de vitsene, var det ingen tvil: Hun var norsk.

Helt siden tenårene har jeg drømt om å lære samisk, men slik er det ennå ikke blitt. Språket er uendelig viktig for virkelig å være en del av kulturen. Det kom spesielt frem for meg en morgen i Harstad under Festspillene i Nord-Norge. Jeg jobbet da i musikkbransjen, og møtte under frokosten to personer som var en del av en større konsertproduksjon som skulle ha premiere et par dager senere. Vi satte oss ned med frokosten sammen. Etter hvert kom flere av dem som tilhørte produksjonen. Praten fløt lett – på samisk. Jeg forsto ingenting. De lo, skravla gikk, og jeg satt der, med komsekula rundt halsen og ble bare mer og mer trist, til jeg avslutta frokosten og gikk, fortsatt litt sulten.

Fornorskinga henger i fortsatt. Så lenge jeg ikke kan språket, kommer jeg ikke helt inn. Jeg føler meg som en minoritet i minoriteten. Jeg skulle ønske jeg hadde vokst opp i en familie der det ble snakka samisk, slik at jeg forsto alt det som faktisk ligger i et språk. Jeg er rett og slett fremmedgjort i det som skulle vært mitt eget.

At fornorskinga opphører, er det ikke bare Sametinget og ulike samepolitiske utvalg som har ansvaret for. For å stanse den er språk en nøkkel. Å legge til rette for samisk språkundervisning for barn og unge i kommunene er viktig, og her må Arbeiderpartiet være et foregangsparti. Flere steder tilbyr også kommunene språkkurs for voksne, noe som er essensielt for å bevare språket som en sterk kulturbærer.

Samepolitiske spørsmål er krevende. Det er store motsetninger, det er sår etter fornorskinga, og det er store verdier det er snakk om. Kompleksiteten kan være vanskelig å forstå og sette seg inn i. Da kommer kunstnerne til hjelp. I de siste årene har den samiske kunsten blitt mer og mer synlig. Med synliggjøringen kommer politiske krav, synspunkter og virkemidler. Det ser jeg på med stor glede: Kunstnere speiler samfunnet, og de samiske kunstnerne krever helt tydelig at norske politikere på Stortinget, i fylkene og kommunene tar samepolitiske spørsmål på alvor. Det bør vi i Arbeiderpartiet se verdien av.

Ella Marie Hætta vant Stjernekamp og ble A-kjendis med begge bena trygt planta i sin samiske kulturhistorie, men andre kunstnere blir tiet i hjel. I 2020 var Tromsø-baserte Joar Nango årets festspillkunstner under Festspillene i Bergen. Dette regnes som en av Norges viktigste kunstbegivenheter, og Nango mottok stående ovasjoner fra kritikerne. Under overskriften «En milepæl i norsk kunsthistorie» anmeldte NRKs mangeårige kunstkritiker Mona Pahle Bjerke utstillingen og avslutta hyllesten slik: «Det er rett og slett den fineste og viktigste festspillutstillingen jeg har sett i mine femten år som kritiker.» Regionavisa Nordlys og lokalavisa iTromsø, derimot, omtalte ikke utstillingen med en notis engang.

Det er ikke noe nytt at avisene i nord ikke bryr seg om viktige kulturbegivenheter, og kanskje handler det mer om klikk enn om det samiske. Jeg tror likevel at alt henger sammen med alt, og ser dette som nok en usynliggjøring av en stor samisk begivenhet. Fornorskinga fortsetter i mediene i 2020, om enn ubevisst nå.

«No man is an island», skrev John Donne for nærmere fem hundre år siden. Vi er alle en del av noe større, et fellesskap hevet over hver enkelt av oss. Vårt ansvar for hverandre ligger i ryggmargen på mang en partikamerat og er kjernen i sosialdemokratiet. Dets vakreste øyeblikk er når nettopp dette står i høysetet: å løfte frem dem som er neglisjert, fordele ressursene til dem som trenger det nå – ikke til dem som trengte det da.

Det er få mennesker forunt å få ha det aller best for seg selv. Vi er flokkdyr, som trenger hverandres varme, vennlige råd og tilbakemeldinger. Vi trenger styrken som ligger i å være flere når vi skal produsere mat, når vi skal passe på de gamle og barna. Vi trenger fellesskapets mange tanker, slik at vi kan utvikle oss, diskutere oss frem til de beste løsningene. Og vi trenger fellesskap der våre følelser, interesser og utfordringer ikke er alene.

Derfor er sosialdemokratiet så utrolig viktig. Vi må fortsette å kjempe for dette, for at fellesskapet skal være åpent og nysgjerrig, at det tar imot i stedet for å lukke inn. Vi skal tørre å åpne for de nye samiske stemmene, og lytte til hvordan fornorskinga fortsatt kverner det samiske ned.

  • Innlegget er Kari Helene Skogs bidrag til boka "Derfor er jeg sosialdemokrat", redigert av Hadia Tajik.