Gå til sidens hovedinnhold

Slik kan matmakta tøyles!

La grossistkjedene Coop, Asko og Rema konkurrere om detaljistkundene sine.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dersom kjedemakta fikk rå helt fritt, skulle all matproduksjon foregå på Østlandet. Det er slik de ønsker at det skal fungere. De vil ha all matproduksjon inn i en sentral distribusjon. Slik oppnår de regnemessig en gevinst – som forbrukeren ikke får del i. Klimaavtrykket øker. Overskuddet går i sin helhet i lomma på eierne. Jamfør det som skjer i grøntsektoren med kontraktsproduksjon, hvor de lengst unna Gardermoen mister sine kontrakter, mens råvareproduksjonen flyttes nærmere Gardermoen.

Tar jeg feil? Nei, jeg gjør ikke det. Hva sier dere om potet- og grønnsakproduksjonen i Troms? Slik jeg ser den, er det en suksesshistorie. Det startet i midten av 1990-årene. Gründere gikk i gang med produksjon og mottak av potet, kålrot og gulrot, med pakkeri og foredling i det gamle sesongslakteriet på Silsand. Kan ikke bli bedre enn det.

Men – det er et stort men! Hvordan når varene ut til forbrukerne? Joda, når det er ferdig produsert og pakket, så lastes det opp på store trailere og kjøres til Gardermoen, inn på enorme lagre. Derfra transporteres det ut til detaljistene rundt om i Norge. Også til Coop Extra på Silsand, naboen til anlegget som foredler poteten, kålrota og gulrota fra Troms. Den kortreiste maten har bare vært på en liten Oslo-tur først. Linje-aquavit på en ny måte – som har passert Polarsirkelen to ganger!

Og vi har flere eksempler, men der er Prior (Nortura) synderen, presset av kjedemakta som i dag har direkte kontroll fra fjørfehuset til frokostegget på bordet. Jamfør Solvinge-egg og Rema. Alt av egg produsert i Nord-Norge må til lysing og pakking i Trøndelag. Før de blir sendt nordover igjen. Som linje-egg? Om det er en villet utvikling eller ikke, se det vet ikke jeg. Men det er kapitalens virkning på produksjon og marked uten politisk styring.

Dette kan skje fordi de tre kjedene opererer etter samme lest, med gjennomgående grossist-, distribusjon- og detaljistledd som bindes opp mot hverandre. Og i sin likskap styrer de mot det samme: Få størst mulig makt om matmarkedet. For her ligger det enormt mye penger. Og enormt mye makt. Og de styrer som de vil.

For snart 10 år siden kom en NOU om matmakta i Norge. Har det skjedd noe siden da? Ja, det har det. Matmakta har styrket sine posisjoner på bekostning av råvareproduksjon og industri. Spesielt den bondeeide industrien, siden det er matmakta sin hovedutfordrer.

Den bondeeide samvirkeindustrien er egentlig en torn i øyet på de tre handelskjedene. De ønsker kontroll fra jord til bord. De vil få vekk bøndene som eiere av landbrukssamvirket og ha direkte kontroll, for å suge enda mer ut av matproduksjon, foredling og distribusjon.

Grossistleddet må stilles slik at de ikke kan forfordele den ene detaljisten framfor den andre. For eksempel må detaljisten fra Coop-systemet få kjøpe produkter fra Asko-grossist til samme pris som detaljisten fra Kiwi – og motsatt at Kiwi-detaljisten får kjøpe produkter hos Coop-grossist til samme pris som Coop-detaljisten! Matvarekjedene må få ett til to år på omlegginga, og så skal bindinga mellom grossist og detaljist være brutt.

I tidligere tider var det slik, og da hadde vi større mangfold. I dag har vi fått enfold i butikkene. Vi har fått en form for kartellvirksomhet som konkurransetilsynet ikke får gjort noe med - før bindingen mellom grossistleddet og detaljlistleddet blir brutt ved politisk vedtak.

De tre kjedene må bli stykket opp slik som Tine i sin tid ble det. Tine hadde både mottak av råvarer og fordeling til egen og annen industri som sitt arbeidsfelt. Dermed vedtok Stortinget at Tine måtte oppdeles med en råvaredel og en industridel. Tine Råvare som tar imot melk fra leverandørene og som selger den videre til Tine Industri, Synnøve Finden, Q-meieriene (Q-meieriene har en del egne leverandører) med flere.

Når en integrert produksjon som melk kunne stykkes opp i to selskaper med Stortingsvedtak, så kan også grossistleddet og detaljistleddet i matvarekjedene stykkes opp. Slik at konkurransemakta blir liggende mellom grossist og detaljist. Den ene detaljisten må kunne kjøpe hos grossisten til samme pris som den andre konkurrerende detaljisten. Og grossistleddet har plikt til å selge til alle detaljistene til samme pris. Nå finnes det vel snart ikke små lokalbutikker mer, men slike lokalbutikker skal da også ha samme vilkår som de kjedetilsluttede detaljistene. Dermed vil man bryte opp den makta som nå er konsentrert.

En ting er jeg helt sikker på: De tre kjedene vil gå fra konseptene dersom Stortinget tar til å vurdere dette juridisk. Informasjonssjefene vil få det svært travelt, og argumentasjonsrekka vil bli langt som et vondt år. Men skal vi komme noen vei med å berge de to første punktene i den siste landbruksmeldinga med «matsikkerhet og landbruk over hele landet», så må det skikkelig lut til. Det nytter ikke å bare bruke pusseskinn her! Da ville kanskje direkte lokal leveranse fra lokal produsent til detaljist bli interessant.

Kanskje kan vi begynne å få kortreist mat i butikkene som virkelig er kortreist?

Nå håper jeg at Stortinget tar et skikkelig oppgjør om matmakta i den nye stortingsmeldinga: «Dagligvare og konkurranse – kampen om kundane». Det er kun ved et skikkelig vedtak her at vi kan komme videre, uten at de tre kjedene styrer hele matvareproduksjonen – fra jord til bord!

Kommentarer til denne saken