Et rikt billedspråk beriker både en samtale og en debatt. Men bilder kan også bli feil fordi vi forbinder forskjellige ting med billedspråket. En skyttergravskrig blir forbundet med en statisk krig der liv går tapt uten å føre til noen fremgang, som den som skjedde i den meningsløse nedslaktningen ved Vestfronten i tiden 1914-1918. For en sykepleiehistoriker kan bildet være annerledes.

Forskning utført av professor Christine E. Hallet på skyttergravskrigen på Vestfronten[1] og min egen forskning på krigen I Korea[2], gir et litt annet bilde. Skyttergravskrigen i 1914-1918 utfordret den eksisterende sykepleiepraksis og etablert ny og forbedret praksis samtidig som den understreket behovet for faglærte sykepleiere. Da Norge deltok med et feltsykehus i Korea (1951-1954) i det som da var blitt en skyttergravskrig, var det utenkelig å delta uten godt utdannete sykepleiere. I tillegg viser min forskning at ny praksis for traumebehandling og organisering av sykepleie, ble tatt med til Norge og at Koreasøstrene ble en viktig del av norsk beredskap frem til 1980-tallet, samt at nøkkelpersoner aktivt arbeidet for at operasjons- og anestesisykepleiere skulle få en spesialisert utdanning og ikke bare en opplæring i arbeid.

I svaret til meg legger Hauglie vekt på egen pragmatisme og viser til fastleger, tannleger og barnehager. Nå er ingen av de nevnte institusjoner omfattet av «Fritt behandlingsvalg» og spesialisthelsetjenesten som er det hun ber regjeringen vurdere på nytt. Vi har heller ingen norsk tradisjon for kommersiell spesialisthelsetjeneste, det er noe helt nytt. Vi har tradisjon for at vi alle gjennom vår skatt bidrar til et spesialisert helsetilbud som utføres av offentlig- og ideelle sykehus. I dag inngår også spesialister som gjennom behovsprøvde avtaler med helseforetakene deltar i den offentlige helsetjenesten. Men dette har vært en del av Fritt sykehusvalg siden 2001 og er ikke en del av etableringsretten som den regjeringen Hauglie var en del av, åpnet gjennom «Fritt behandlingsvalg» i 2015.

Selvfølgelig har vi en arbeidsdeling i vårt samfunn. Staten trenger ikke eie et grafittverk fordi det har behov for blyanter. Staten trenger heller ikke eie en bilfabrikk fordi de har behov for nyttekjøretøy. Blyanter og biler kjøpes fra private som har staten som en av sine mange kunder. Av den verdiskapning som privat næringsliv skaper gjennom salg av periodiske varer og tjenester til oss vanlige forbrukere og staten, betales skatt som bærer hovedtyngden av vårt velferdssystem. Det er den blandingsøkonomien som har sikret at vi har en norsk velferdsstat helt fra statsminister Nygaardsvolds tid til i dag.

Vår velferdsstat har utfordringer. En av utfordringen ble vist gjennom den skyttergravskrigen Koronakrisen viste. Mangelen på faglærte sykepleiere. Å tro at det kan etableres et privat helsevesen gjennom «Fritt behandlingsvalg» uten at det tapper av våre felles knappe ressurser, er naivt. Et «Fritt behandlingsvalg» kan heller ikke dekke behovet for kostbare behandlings- og pleiebehov. Tilbudet vil være smalt og dreie seg om kommersielt lønnsomme nisjeprodukter. Tilbudet vil heller ikke kunne dekke behovet for utdanning av spesialister fordi det ikke vil ha det omfanget av medisinsk-, kirurgisk- og psykiatriskpraksis som kreves for å drive utdanning og forskning på universitetsnivå. Utdanningen og forskning vi har behov for fordi den kvalitetssikrer og forbedrer vårt helsetilbud.

Hauglie er nøye med å benytte ordet «skyttergravskrig» i svar til både Tove Karoline Knutsen og meg. Men sykepleieres deltakelse i skyttergravskriger har ført til stor fremgang for sykepleiepraksisen. Min forskning på skyttergravskrigen i Korea viser i tillegg behov for noe Norge mangler den dag i dag – tilstrekkelig med faglærte sykepleiere for tjeneste i freds- og krisetid. «Fritt behandlingsvalg» er ikke en pragmatisk løsning som kan dekke behovet for helsetjenester og utdanning som skyttergravene avdekket behovet for. Den er en unødvendig satsing som tapper det offentlig for ressurser og kan avvikles for en fortsatt satsing på den tjenesten som kan dekke befolkningens behov for helsetjenester, nemlig offentlige sykehus og Fritt sykehusvalg.

[1] se bl.a. Christine E. Hallett (2011) Containing Trauma: Nursing Work in the First World War. Manchester: Manchester University Press.

[2] Jan-Thore Lockertsen (2021) We Ran a Hospital. Ph.d. avhandling. Tromsø: UIT-NAU