Vi i s2pU har skrevet i mange år om krigen i Ukraina - åtte år. Vi har skrevet og bedt norske og internasjonale politikere om å gjøre noe. Verden har i mange år lukket øynene for krigen som Russland har holdt gående i Øst-Ukraina siden 2014. Barn og kvinner, sivilbefolkning har levd i et granatregn i 8 år, et granatregn som russiske soldater har spilt hovedrollen.

Men nå er all fokus rettet mot Ukraina, og enda er det ikke for sent, kjære politiker.

Vær så snill, jeg ber deg, formidle budskapet om at alt dette skjedde etter 24. februar.

Nå er det en katastrofal situasjon i Mariupol, Kramatorsk og mange lignende områder i Ukraina. Skrikene kan høres og du bør lytte, skrikene til barna og til kvinnene i Ukraina. Det er massakre som tyrannen fra Kreml gjennomfører. De verste tyranniske handlinger siden 2. verdenskrig.

Barn og kvinner skriker opp i Bucha, en liten by nordvest for Kiev. Hjemmene ble til slutt truffet av et granat eller en missil. Selve bygningen kollapset ikke, men nesten totalt rasert. Det er ingen strøm, ikke vann, ingen oppvarming og telefonforbindelsen kuttet. Barn og kvinner er livredde for å bli sett eller hørt i det hele tatt. De blåste til og med ut lysene om natten slik at russerne ikke skulle se de fra vinduene. En himmel så svart, som om en var et sted i utkanten av sivilisasjonen. En slags apokalypse. Dette var den vakre kulturbyen, stille og fredelig.

En mor med sin lille datter skriker ut i redsel i en by som heter Lubn i Poltava fylke. De vil så gjerne flykte til et fredelig land, men den gamle bestemoren kan ikke gå nå og de vil ikke forlate henne. Datteren lover å sende en fin tegning til fredelige Norge når hennes mamma får tilgang til internett.

Skrikene kan høres fra Kharkov. Hvert minutt hører mamma og den lille gutten eksplosjonene, disse skuddene et sted i nærheten, er det vanskelig å forstå, er de et mål? Selv om det er stille, føles stillheten illevarslende. Det er bare denne konstante følelsen av fare. Og kvinnen hadde en stor skyldfølelse for at hun ikke beskyttet barna sine. Hun følte seg som en forferdelig mor fordi barna er i fare og de lider. Det er kaldt og de har ingenting å spise. Så de må bare dra fra hjemmet sitt, men hvor ?

I Kreml i Moskva hører vi jubelen for hver drepte i Ukraina. Hvert drepte barn… Krigsforbryteren og hans medhjelpere hører ikke skrikene fra kvinner og barn i sin bunker. De hører ikke den stille gråten gjennom natten fra alle de millioner av pårørende i hele verden.

Det finnes bare en løsning og det må skje nå.

Moren til det kjære barnet i Ukraina fikk kontakt med internett en ettermiddag, før portforbudet inntrådte, lysene måtte slukkes og de måtte gå ned igjen i den mørke og fuktige kjelleren. I fredelige Norge kunne jeg motta denne flotte tegningen på epost fra en redd 9 år gammel jente i Ukraina. Hun har til og med tegnet en dame i Lofot-bunad til meg, lofotværingen. Den skal bli tatt godt vare på til en vakrere dag.