Det er mange ting skolen gjør for elevene som kan fremstå som både meningsløse og teite, der og da. Man tenker ikke på Pytagoras før man skal bygge en platting med en skrå side.

Grammatikk kan virke helt meningsløst på skolen, samtidig som hele verden er engasjert i diskusjoner om personlige pronomen på Tiktok.

Og diktanalyse er pyton, helt til man sitter for seg selv og prøver å fordype seg i Billie Eilish sine tekster.

Skolen er en fin ting på mange måter. Men det er mye som oppleves som kjedelig som pokker. Også et mobiltelefonforbud.

I en flott reportasje som vi publiserte over helga kunne du lese at Sommerlyst ungdomsskole som første skole i Tromsø kommune innførte «mobilfri skole».

Elevene leverer inn mobiltelefonen på begynnelsen av dagen, og får den tilbake igjen på slutten av dagen. Rektor, lærere og FAU var enige i avgjørelsen.

Hvis elevene har noen skoleoppgaver som skal løses ved hjelp av mobiltelefonen, så får de lov til det. Hvis ikke, så er mobilene låst inn i en koffert i alle timene og friminuttene.

Mange av elevene som vår reporter snakket med, var ikke begeistret for denne løsninga. Selvsagt. Du som leser denne saken er trolig voksen. Sannsynligheten er stor for at du får panikkangst hvis du ikke kan finne telefonen din.

Og på mange måter har ungdommene som syns det er dumt at de må gi fra seg sine mobiltelefoner på skolen, helt rett.

Noen av dem er 16 år. 16-åringer har stor grad av selvbestemmelse i Norge. De kan nekte ta imot helsehjelp og medisinering, de kan lovmessig samtykke til sex. De får lov å ta store valg på egne vegne.

Så hvorfor skal de ikke kunne velge selv om de skal sitte på TikTok i pausene?

La oss se på skolen som det den er: en undervisningsinstitusjon, ikke en underholdningsinstitusjon. Så hva lærer elevene ved å måtte gi fra seg sin mobiltelefon?

De lærer seg at man både kan ha rett, og gode argumenter, og fortsatt ikke få gjennomslag.

I følge lærerne på skolen debatteres mobilforbudet flittig. Elevene opplever å bli hørt, men de opplever ikke å få viljen sin. Og de får ikke viljen sin fordi kompetente autoriteter ser på det som fordelaktig for fellesskapet at skolen beholder mobilforbudet.

Det er jo deliberativ demokrati i praksis!

At vi debatterer, diskuterer og argumenterer for oss er en av de viktigste verdiene i vårt samfunn. Men ingen av oss kan forvente å få fullt gjennomslag. Vi skal forvente å bli hørt, tolerert og respektert.

Men hadde alle fått viljen sin hele tiden, hadde vi ikke hatt et funksjonelt samfunn for de fleste.

En annen ting skoleelevene lærer seg er å kjede seg. Ingen kjeder seg nå til dags. Vi er overstimulert fra vi tar opp telefonen om morgenen til vi sovner med den på magen på kvelden.

Helst ser vi på mobilskjermen mens vi også ser på en annen skjerm, eller har en samtale med folk.

Det gjelder voksne som barn. Og den overstimuleringen er ikke bra for oss. Altfor stor bruk av smarttelefoner sammenfaller med psykisk uhelse, viser stadig flere undersøkelser. Depresjon, angst, dårlig impulskontroll, dårlig søvnkvalitet.

Det er en hel del uenighet om hva som er altfor stor bruk av mobiltelefoner. Og en del studier viser at mange ting vi trodde var skumle med mobiltelefoner, ikke er det likevel. Sånn er vitenskapen.

Men det er sant at smarttelefoner hindrer oss i å kjede oss. De sosiale nettverkene med konstant visuell stimulans er overveldende for hjernene våre.

Når elevene på Sommerlyst skole forteller at det er kjedelig og usosialt å finne på ting å prate om, uten å ha skjermen til hjelp, illustrerer de dette godt.

Hvis vi ikke kjeder oss, mister vi forestillingsevnen. Blir man konstant bombardert med visuell stimulans, så trenger man ikke å bruke fantasien sin. Det er derfor det er stadig færre mennesker som leser bøker. Det er ingen umiddelbar tilfredsstillelse å følge bokstaver på et ark.

Men det er en enkel oppgave som gir hjernen mye spillerom til å lage egne forestillinger.

En god skole vet hvor viktig forestillingsevnen er for vår evne til å lære.

Mobilforbudet ved Sommerlyst skole er en gave, som mange elever ikke vil ha, men som de forhåpentligvis vil sette pris på senere i livet.

Som Pytagoras.