Gå til sidens hovedinnhold

Skjulte kvinneliv i Norge møter forbausende stillhet

Hun gikk på havet med sine tre små en mørk desemberdag. Kun babyen overlevde. Onsdag kom fortellingen om hennes liv i Norge. Få lyttet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Sarah» tok med livet sitt, og livet til sine tre barn, og overleverte dem til havets nåde utenfor Fagereng-fjæra i Tromsø. Havet ga oss kun det minste barnet tilbake. Ettåringen overlevde, fordi hun ble raskest nedkjølt.

Fortsatt kan ingen i Tromsø gå forbi en tom barnevogn uten å bli stiv av skrekk.

Onsdag kom Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) med sin rapport etter drukningstragedien som rystet landet i 2019.

Det er en mørk materie å sette seg inn i, men den gir et verdifullt innblikk i kvinneliv som vi kun aner konturene av.

«Sarah» oppsøkte jordmortjenesten flere ganger. Alene. Uten avtale. Og uten tolk. De skjønte at hun trengte dem. Men ikke til hva.

Det er kanskje det funnet som jeg syns var tøffest å lese om i rapporten. Jeg så for mitt indre øye en famlende kvinne med tre små barn, og en verden som hun knapt kunne gripe tak i, fordi den raste forbi henne så fort. Men jordmor kjente hun seg trygg på. Det har jeg gjort selv.

Forskjellen mellom meg og «Sarah» var at jeg kunne lufte mine små og store bekymringer med jordmora, uten å måtte løpe en hinderløype først.

Ukom-undersøkelsen kommer nært innpå livet til «Sarah»: hun, mannen og de to eldste barna bodde i en hybel da hun ankom; hun var opptatt av helsen til ungene; hun var aktiv og engasjert i introduksjonsprogrammet når hun først ankom; hun ble separert; hun klarte ikke å stå opp om morgenen; hun gikk glipp av skole og dermed stønad.

Vi får lese om et helt menneske, som går gjennom flere kriser livet.

Hun blir noe mer enn den sudanske dama som gikk på havet. Hun tar form som deg. Og meg.

Men Ukom trekker også de store linjene. De har valgt denne hendelsen som et utgangspunkt for å se på årsaker til at særlig kvinner som kommer på familiegjenforening opplever et ekstremt psykisk stress.

De har snakket med 28 informanter, flere av dem kvinner i samme situasjon som «Sarah»: ny i et fremmed land med kun sin mann som et fast punkt. De har ofte store omsorgsoppgaver for familien, og ingen tid for seg sjøl.

Mange kan knapt bestille en legetime, fordi det digitaliserte samfunnet vi lever i er overveldende.

Rapporten er fortellinga om skjulte kvinneliv i vårt eget land.

Ifølge rapporten møter kvinner som kommer til Norge som flyktninger på familiegjenforening store krav, forventninger og press i forbindelse med integrering. Dette går utover helsen. Det er rapporten klinkende klar på.

I motsetning til andre flyktninger blir de ikke møtt med et apparat i kommunene. Det er ikke sikkert at kommunene engang vet at de kommer. UDI har nemlig ikke hjemmel i loven som sier at de må melde fra!

Deres rett til opphold er i mange tilfeller bundet opp til deres status som koner.

Skiller de seg, frykter de at kan de bli sendt ut av landet. De kan søke særskilt flyktningstatus, men rapporten peker på at mange kvinner ikke forstår dette.

De forstår ikke at de har rettigheter som enkeltmennesker i dette landet.

Jeg leser Ukoms rapport som en sviende kritikk av integreringsloven.

Det er en kritikk av lite fleksible instanser som ikke snakker sammen. Det er en kritikk av nedbygging av kompetanse som kan hjelpe flyktninger – migrasjonshelsetjenesten i kommunene, blant annet.

Det er også den eneste gangen de 28 informantene, inklusive faren i saken «Adam», har fått muligheten til å snakke ut om hvor vanskelig de faktisk har hatt det etter tragedien. Oppfølginga har vært mangelfull, ifølge Ukom.

Deres stemmer fortjener å bli hørt av flere.

Funnene fra rapporten er foreløpig for det meste omtalt i lokale medier. Ellers har de møtt trommehinnesprengende stillhet. Ingen politikere har blitt stilt til veggs i integreringsdebatter. Distriktsnyheten som ble løftet frem på Dagsrevyen onsdag var en krangel om en badeplass i Trondheim.

Guri Melby, vår integreringsminister, kom etter hvert og lagom på banen. Da valgte hun å snakke om hvor bra den nye tolkeloven kommer til å bli. Hun omtalte ingen av de faktiske anbefalingene til kommisjonen.

Politisk ledelse i Tromsø kommune har også vært lite synlig. Løsninger på utfordringer i denne saken vil også trenge politisk mot, ikke bare administrativ gjennomgang.

Denne rapporten handler om sterke kvinner som er svakt stilt i vårt samfunn. Kanskje de svakest stilte av oss alle.

Og de fortjener bedre. For det som skjedde i Fagerengfjæra i Tromsø kan likeså skje i Paradisbukta i Oslo neste gang. Rapporten bør få stor, nasjonal og offentlig debatt om integrering og menneskeverd. Foreløpig har den fått kun forstummende offentlig stillhet.

Kommentarer til denne saken