Gå til sidens hovedinnhold

Skjult makt tyner Nord-Norge

Er det grunn til å reagere hvis en statlig etat i sør «stjæler» tusen arbeidsplasser fra nord? Det har skjedd, og nord har ikke protestert.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Men nå er det valgkamp! Det er fullt mulig for nord å kjøre partiene på et helt konkret spørsmål: Skal nevnte etat fratas de tusen arbeidsplassene, som så skal overføres til nord? Ja eller nei.

Et samlet trøkk fra nord, på slike konkrete saker, savnes. Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes får motstand, nå senest i helikoptersaken. Men det er mye mer å kjøre ham på, og øvrige partier bør også kjøres.

Kanskje nord mangler en strategi? Som alle byråkratier skjuler norsk byråkrati imperiebygging og makt. Motkrefter må føre evig kamp. Det gjør man da også; men det er jo slik at motkrefter lett taper hvis de er anonyme, befinner seg langt unna Oslo og kjemper alene. Det er farlig og forbanna irriterende når makten vinner. Men, det er farligere når makten får walk over fordi en perifér flokk kan blåses bort grunnet manglende støtte fra etablert motmaktskultur. For kamper som setter spor, om de vinnes eller tapes, føres jo så godt som alltid av etablert motmaktskultur. Det er jo ingen andre som kommer på TV og i avisen. Bortsett fra i Nordlys, da.

Følgelig må nord danne en etablert, synlig motmaktskultur!

Nordnorske fightere

Et eksempel kan belyse hvordan alt henger sammen med alt og galt henger sammen med galt: I et utpønsket spill risikerer to admiraler, tidligere og nåværende sjef for Sjøforsvaret Nils Andreas Stensønes og Rune Andersen, og en statsråd, Frank Bakke-Jensen, å bli ofret for å dekke maktstrukturene som egentlig bør holdes ansvarlige for fregatten KNM Helge Ingstads havari. Dette handler om en strukturell ukultur som har fått utvikle seg over 25 år. Budsjettmidler som burde ha gått til Forsvarets spisse ende, blant annet til forsvarlig bemanning og drift av fregattene, er i steden blitt brukt på byråkratisk imperiebygging:

Det foreløpige høydepunkt i denne utviklingen kom da velmenende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) lot seg godsnakke til å slippe frem den ultrabyråkratiske konstruksjonen Forsvarsmateriell (FMA). På få år har FMA bygget seg opp til et imperium med 1500 - ett tusen fem hundre - ansatte, for det meste i Oslo-gryta, samtidig med at personellrammene i den spisse enden, på fartøyer, ved skvadroner og Hærens avdelinger, for det meste i nord, har vært så pinetrange at personellet mener det drives ren rovdrift mens tjenesten ofte blir meningsløs.

Her er saken, nordlendinger! Her kan det kuttes minst tusen stillinger som kan overføres til spiss ende i nord, selvsagt i tillegg til den forholdsvis beskjedne og utilstrekkelige økningen som ligger i Langtidsplanen. Svar må utbes fra samtlige partier. Før valget!

Krev at det maktbrunstige keiserriket FMA raskest avvikles og erstattes med et ledd organisert som og bemannet fra næringslivet, statlig eller privat næringsliv, men lengst mulig unna forsvarsindustrien som er en del av problemet. Sjefer og personell bør kanskje primært hentes fra petroleumsektoren, i alle fall fra sektorer med bred internasjonal forretningserfaring, og de bør få organisere seg selv.

Da digitalt var «uprøvd»

Men hva har dette med KNM Helge Ingstads havari å gjøre? Som nevnt henger galt sammen med galt. FMA ligger midt i ukulturen som har fått vokse frem og som er havariets underliggende årsak:

På 1990-tallet kunne Norge velge mellom flere europeiske fregattsamarbeider, alle basert på fremtidens digitale teknologi. Vi avslo alle og ble med spanske Bazan (nå Navantia) og USAs Lockheed Martin med amerikanernes Aegis teknologi, et stort 1970-talls system for luftforsvar av hangarskipgrupper ute i åpent hav. Vår ombygging av Aegis til multirolle med vekt på ubåtkrig, som alle forstår det motsatte av luftkrig, og tilpasset en liten fregatt, kostet 830 millioner (ca. 1998 verdi). På spørsmål om hvorfor vi ikke gikk for den digitale teknologien som nå brøt frem, fikk jeg til svar at den var «uprøvd». Les: Det skulle være Lockheed Martin.

Konstruksjonen av våre særegne fregatter, Nansen-klassen, kostet 500 nye unødvendige millioner. Aegis bygger på en foreldet «through deck» grunnteknologi med svære overføringer nedover i skroget, med store energitap og stort vedlikeholdsbehov. Vi gikk for en mini-versjon som skulle erobre verdensmarkedet. Vi forble eneste bruker. Hvis noen lurer på hvorfor fregattene våre har denne svære «boksen» over broen, som andre fregatter ikke har, så er det Aegis. Selv om mange funksjoner i Aegis nå er digitaliserte, er og blir grunnteknologien 1970-talls.

Nederland, Danmark

Sjømilitært er Nederland Natos klart ledende småstat. Et tysk-nederlandsk, topp moderne samarbeid var spesielt aktivt tidlig i den norske prosessen og hevdet at vi burde nøye oss med tre fregatter, som vi ville klare å bemanne og operere på skikkelig vis. Vi skulle ha fem; som det allerede da var klart at vi vanskelig ville makte å bemanne og operere skikkelig. Men makten dekket over og dekket over frem til KNM Helge Ingstads havari og havarikommisjonens rapporter.

Danskene knyttet seg til det tysk-nederlandske samarbeidet. Deres Iver Huifeldt-klasse fregatter kostet halvparten av våre Nansen per fartøy, og i dag er Huitfeldt-klassen grunnlag for britiske Royal Navys nye Type 31 fregatter, med dansk industriell deltakelse.

Vi skulle ha NH90 helikoptre, igjen med særegne løsninger, og vi vet hvordan det gikk. Nederlenderne opererer sine NH90 både i narkojakt i Det karibiske hav, i Gulfen og hjemme, mens vi bør erkjenne at fordi våre fregatter er avhengige av antiubåt helikoptre, vil de aldri bli fullt operative fartøyer.

Ukulturen seirer

Ukulturen påførte oss kampflyet F-35, som vi aldri vil få råd til å operere fullt ut. Seneste eksempel på et prosjekt som har utviklet seg til et selvstyrt imperium under FMAs vinger er det tysk-norske ubåtsamarbeidet som snart kontraktsfestes. Fire tyske Type 212CD vil koste et foreløpig ukjent antall milliarder mer enn fire svenske A26, som er vesentlig mer moderne og mye bedre egnet for kysten vår. Og her ser vi også en annen side av spillet:

Norge viser til nye avtaler, seminarer og statsrådsmiddager som eksempler på at vi er en pådriver for nordisk samarbeid. I virkeligheten saboterer vi alle tiltak som kan innebære reelle samarbeider med gevinster både økonomisk og i form av forsvarsevne, som en felles ubåtflåte. Årsak? Svenskene er større og mye dyktigere enn oss. Blir samarbeidene virkelig tette, vil norske imperiebyggere bli satt på plass av profesjonelle svensker som står tidlig opp om morgenen. Så enkelt er det. FMAs imperiebyggere kjører løpet.

En lang og ubrutt rekke velmenende men svake forsvarsministre må dele ansvaret. Så også en like lang, ubrutt og puslete rekke forsvars-, og utenriks- og forsvarskomiteer, på Stortinget. Det hjelper ingen verdens ting å sparke to admiraler og Frank Bakke-Jensen. Det bare dekker over. Og de tusen stillingshjemlene nord kunne ha fått, forblir i Oslo-gryta. Hvis ikke nord nå drønner inn på arenaen. Med en synlig motmaktskultur.

Kommentarer til denne saken