I skyggen av lakseoppdretternes seige og uforsonlige kamp mot grunnrenteskatten, har Tromsø utarbeidet en ny plan for næringen, i Nord-Norges mest folkerike kommune.

Tromsø er omgitt av mye hav. Både arktisk storhav og trange sund, øyer og fjorder. Spørsmålet har vært i hvilke nye områder det er forsvarlig å slippe oppdrettsmerdene til. Diskusjonen om kystsoneplanen og oppdrettslaksen har i lang tid vandret langs den vanlige pendelen, hele veien fra de mest ukritiske og uansvarlige heiaropene til dommedag og fordømmelse.

Lakseoppdrett er polariserende som få andre saker, nasjonalt og lokalt. Få vil si at eierne av selskapene de siste ukene ikke har drevet en vellykket PR-kampanje på vegne av bransjen.

I noen nordnorske lokalsamfunn har Mack på Sirilund kommet tilbake som nessekonge. Vi ser bygdefolk som kneler lydig foran oppdretternes føtter. Andre steder er samspillet mer komplisert og mindre harmonisk.

Det er bakteppet for for en kystsoneplan der sluttstrek ble satt av politikerne på onsdag. Det skjedde etter en flere år lang prosess med tautrekking og interessemotsetninger med andre næringer, ikke minst kystfiskerne i hele Tromsø-regionen.

Nøkkelen ble til slutt at Aps gruppe i kommunestyret sto samlet og ikke sprakk på oppløpet, slik mange hadde fryktet og andre regnet som sannsynlig.

Det er tydelig at partiet har lært ei lekse etter en annen sak med sprengkraft. Da utbyggingen av alpinanlegget Arctic Center skulle behandles, raknet partiet. Denne gang er det sørget for bedre forankring når ordføreren nok en gang er inhabil.

Den endelige beslutningen i kommunestyret er rammet inn rundt et felles forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De er kun tre nye områder i Tromsø som i denne omgang åpnes for oppdrettsaktivitet. Det er mye mindre enn næringen selv ville legge beslag på, men mer slepphendt enn naturvernere og andre motstanderne ønsket seg.

Men det eneste som var realpolitisk mulig var også det som til slutt opp som et veloverveid kompromiss som samlet hele posisjonen, pluss mellompartiene.

Høyre, Frp og Nei til Bompenger valgte å stille seg på utsiden med protest, partiene stemte mot en kystsoneplan der administrasjonens opprinnelige forslag ble justert på flere punkter.

I realiteten ble tre lokaliteter i de indre kystområdene som det er innsigelser på allerede, blant annet fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark, tatt ut av planen.

Derimot åpnes det tre nye områder for oppdrett i Tromsø, samtlige utaskjærs. Men det gis ikke klarsignal uten forbehold. Tvert imot med klare forutsetninger og miljøkrav om blant annet rømningssikre anlegg, rensing og tiltak mot lakselus.

Det er flere observasjoner som kan gjøres etter at kystsoneplanen nå er vedtatt. Det ene er at et skjørt kompromiss i Tromsø ikke er nok til å skape ro rundt en næring som har blitt synonymt med forurensing. Det snakkes mye om teknologi som kan skjerme omgivelsene, men resultatene er så langt lite å skryte av.

Det andre handler om Tromsø-politikken foran kommunevalget i september neste år. Det ser ut til at Arbeiderpartiet overrasker med orden i eget hus og fløyer som er i stand til å samles. Selv om partiet stuper på nasjonale meningsmålinger, vil de få lyspunktene som finnes bli omfavnet.

Om det er nok til å beholde makten i Nord-Norges hovedstad, vil vise seg.