En allianse av fem universitetsrektorer går til felles kamp mot monopolet som enkelte institusjoner har på noen spesifikke utdanninger. Det faller den ellers så treffsikre Skjalg Fjellheim tungt for brystet. Han bommer grovt i sitt forsøk på å raljere over forslaget.

Det er ikke vanskelig å være enig med Fjellheim sin argumentasjon når han skriver at det er en dårlig idé å «spre legeutdanningen på en lang rekke små universiteter i Norge». Men hvem er det egentlig som har tatt til orde for det? Ingen. Det finnes ingen lang kø av universitet og høgskoler over hele Norge som ivrer etter å etablere et krevende medisinstudium. I dag er det bare Universitetet i Stavanger som har reelle ambisjoner om dette og som har en godkjent og fagfellevurdert studieplan.

Norge utdanner så lite som halvparten av våre egne leger, pandemien har understreket hvor lite bærekraftig dette er. Grimstad-utvalget, satt ned av regjeringen, anbefaler at norsk utdanningskapasitet økes med 440 nye studieplasser i medisin. Poenget er ikke å spre eksisterende studieplasser på nye universiteter, men at det reelt er behov for en kapasitetsøkning for medisinutdanning i Norge. Utvalget peker spesifikt på Stavanger på grunn av uutnyttede ressurser på Stavanger Universitetssjukehus (SUS), i primærhelsetjenesten og ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Fjellheim er redd for at små og sårbare miljøer vil bli svekket dersom monopolet på medisinutdanningen forsvinner. Han skriver at det er mest fornuftig å utdanne leger og psykologer ved de institusjonene som allerede har god fagkompetanse og infrastruktur. Men fagmiljøet som Fjellheim er redd for at skal forsvinne sørover er allerede på plass i Stavanger, det samme er infrastrukturen. Det er heller ikke fra Tromsø og Trondheim, men Polen og Ungarn, UiS ønsker å hente studenter fra. UiS har foreslått en studiemodell hvor norske utenlandsstudenter tar de siste tre årene i Norge. Dette er den raskeste og rimeligste måten å øke kapasiteten på. Regjeringen har sagt at «den har som mål at en større del av norske leger over tid skal bli utdannet i Norge». Dersom regjeringen gjør alvor av ambisjonen sin så vil altså en ny medisinutdanning ved UiS ikke gå på bekostning av de andre legeutdanningene.

Spørsmålet koker egentlig ned til om landets tredje største byregion, hvor staten nå bygger landets mest moderne sykehus på universitetsområdet, skal nektes å i det hele tatt bli vurdert som god nok eller stor nok til å starte medisinutdanning eller ikke.

Dette er også den regionen som veldig mange er flinke til å påpeke at må drive med noe annet enn olje- og gass fremover. Nå har en samlet region svart på dette, samlet inn 84 millioner kroner for å finansiere en oppstart av utdanningen og er klar til å trykke på startknappen, men blir stoppet av utdaterte forskrifter som sier at uansett hvor god kvalitet man har på utdanningstilbudet så er det bare fire navngitte studiesteder som får lov å ha medisinstudenter.

Det er oppsiktsvekkende at argumentene om at det er bedre å samle alt på få steder kommer fra nettopp Skjalg Fjellheim og vår nordligste landsdel. Det er nettopp denne typen argumenter som feilaktig har vært brukt mot etablering av kontorer og statlige arbeidsplasser i Tromsø og Nord-Norge i en årrekke. Fjellheims innlegg kunne like godt vært skrevet for 50 år siden med tittelen «Nei til legeutdanning i Tromsø».

Dessverre er det ikke noe nytt at de som har privilegier kjemper for å beholde dem, historien er full av slike eksempler. Lignende argumenter ble brukt fra København mot opprettelsen av Norges første universitet i Oslo tidlig på 1800-tallet, fra Oslo-miljøet mot opprettelsen av UiB etter 2. verdenskrig og fra de etablerte miljøene da Tromsø fikk legeutdanning på 70-tallet og Trondheim på 90-tallet. Det har vist seg at dette ikke har ført til fragmenterte miljøer som har gått utover helsetilbudet til folk flest, slik som Fjellheim skremmer med. Derimot fikk forskere fra NTNU nobelprisen i medisin i 2014. Kanskje det ikke var en så dum beslutning likevel?

Jeg er overbevist om at Stavanger-regionen, som i all beskjedenhet har større befolkningsgrunnlag enn både Trondheim og Tromsø, med god hjelp fra de etablerte miljøene, vil klare å etablere en god medisinutdanning og forhåpentligvis som fagfellevurderingene sier, kan løfte hele det medisinske utdanningsmiljøet i landet, og sørge for at Norge utdanner flere av våre egne leger i Norge.