Oslo-avisen Aftenposten har innledet det som ser ut til å være et korstog mot bosetting i distriktene. Det kan minne om det gamle slagordet «Skit i Norge, leve Toten», men nå er det Akersgata i Oslo som er den navlebeskuende provinsadressen.

Det ser ut til å ha fått et slags rituelt preg. Norge trenger en politikk for "nedbygging av distrikter", mener politisk redaktør Kjetil Alstadheim. Istedet for å utforme en politikk for arbeidsplasser, bør man ha en politikk for mer fraflytting, er budskapet. Kommentator Andreas Slettholm følger opp, han mener det er motsetninger mellom det Victor Norman-utvalget ønsker seg for distriktene, og alle andre "gode formål".

En tredjedel av alle nordmenn bor i distriktene. Men Aftenposten velger å redusere distriktspolitikken og utjevning av økonomiske og geografiske forskjeller til «et godt formål». Omtrent som bistandsbudsjettet, privatskoler og kontantstøtte.

Så langt har vi - heldigvis - ikke hørt noen stemmer i distriktene som har ordlagt seg like nedlatende om landets hovedstad, med sine viktige funksjoner på vegne av oss alle.

Norge er et langstrakt land med et arbeidsliv som i stor grad er basert på utnyttelse av naturressurser. Derfor består distrikts-Norge av lønnsomt næringsliv som er viktig for den nasjonale verdiskapningen, skatteinntekter som er vesentlig for produksjon av velferdstjenester. En stor del av disse inntektene trekkes inn til staten sentralt. Det er hele Norge som finansierer staten.

Det er likevel opportunt for Aftenposten å mane frem bildet av det fallerte distrikts-Norge. Da slipper avisen å forholde seg til det ubehagelige, at de store velgervandringene i dag handler om misnøye med sentralisering i Oslo, på bekostning av resten av landet. Statlig forvaltning eser ut i og rundt de store byene sørpå, mens distriktene tappes for arbeidsplasser og folk. Denne trenden må snus, dersom vi skal kunne leve og bo i hele landet.

Aftenposten virker lite interesserte i å gå seriøst inn i Oslo-sentrismen som tema. Trolig er forklaringen at avisen ikke skriver i et vakuum. Men at de selv bærer denne sentrismen i egen ryggmarg, og gir uttrykk for synspunkter som er ganske vanlige i en liten del av den selvrefererende hovedstads-offentligheten.

Det er viktig med kritisk journalistikk på understrømmene knyttet til sentrum-periferi og Senterpartiets vekst. Men Aftenposten bidrar til en unødig polarisert samfunnsdebatt, og Slettholm ber eksplisitt om mer polarisering mellom by og land. Trolig bidrar de også til masseproduksjon av senterpartister.

Det er sannsynligvis det motsatte av hva avisen ønsker seg, og dypest sett også hva som er bra for Oslo. Hvis Oslo ikke vil være med på spleiselag for distriktene, vil det ikke være unaturlig om distriktene begynner å spørre hvorfor de gjennom staten skal finansiere ny E18, ny Fornebubane, nytt nasjonalmuseum og nytt regjeringskvartal i Oslo?

Det er selvfølgelig en ærlig sak å ikke anerkjenne distriktspolitikk som viktig i et land som Norge. Men fordommer, utdaterte holdninger og det som grenser til forakt for livet på bygda og i periferien, bygger ikke tillit til medier i Oslo.

Det finnes mye ukuelig optimisme i distriktene. Men det finnes også avmakt og mismot i store deler av Norge. Det beste er å møte dette med nysgjerrighet, ikke med ignoranse. I en tid som er preget av økende mistillit, trenger vi riksdekkende medier med ambisjoner om å lytte og forstå landets puls. Slik kan vi unngå å havne i situasjon der by og land skiller lag. Da slipper vi også amerikanske tilstander.