I et skriv sendt til statsministeren, finansministeren og kulturministeren onsdag forrige uke, etterlyser bransjeorganisasjonen Norske alpinanlegg og fjelldestinasjoner strømtiltak fra staten, skriver Dagens Næringsliv.

Noen av de største kostnadene for et alpinanlegg er kunstsnøproduksjon, som krever store mengder strøm, melder bransjeorganisasjonen:

«På grunn av klimaendringene er kuldevinduene kunstsnøproduksjonen kan operere innenfor blitt kortere. Det fører til at alpinanlegg må produsere mye snø på kort tid.

I lys av strømsituasjonen er frykten for strømrasjonering i perioder der alpinanleggene kan produsere kunstsnø, en overhengende bekymring.» står det i saken.

Vi er et land av episke kortslutninger. Jeg beklager virkelig for at forretningsmodellen til skianleggene ikke er bærekraftig lengre. Det er ikke bare storanleggene som Kvitfjell og Hafjell som dette går utover - men også mindre bakker. Det vil påvirke lokalt reiseliv, næringsliv og idrett der det ikke er snø og kulde lengre.

Det er ikke til å kimse av. Men dette kan ikke staten fikse for oss.

Vinteren er i ferd med å forsvinne fra Østlandsområdet. Det er et resultat av klimaendringer.

På et eller annet tidspunkt må de demre for folk i Norge at klimaomstilling i liv og næring er en ekte greie.

Men bevares hvor godt smurt bedriftene har blitt av staten gjennom pandemien, når de ikke skjønner at kunstsnøproduksjon er en helt hårreisende dårlig sak å løfte frem i dagens situasjon.

Det her handler for såvidt ikke om skianleggene. De er bare et symptom på norsk nærsynthet. Og et varsel på hvor dårlig vi er rustet til absolutt livsnødvendig omstilling i fremtiden. Og vi er dårlig rustet fordi vi har en stat som vi forventer skal fikse alle problemene for oss.

Som å lage snø. I Norge.

Det er all grunn å støtte næringsminister Jan Christian Vestre når han sier at regjeringen må tenke seg godt om før de bestemmer seg for hvordan strømstøtten til næringslivet skal innrettes.

Der bør regjeringa vurdere å være konservativ - for det er åpenbart at særinteressene i næringslivet er litt vel, sære.

Alpinanleggene har ikke fulgt med i klimatimen hvis de tror at deres forretningsmodell, som er avhengig av produksjon av energikrevende kunstig snø, er liv laget.

Allerede i 2007 så den profesjonelle snowboardkjøreren Jeremy Jones at flere og flere alpinanlegg, som han alltid kunne regnet med for god kjøring, ble stengt på grunn av mangel på snø.

Han mobiliserte snøsportmiljøet til å engasjere seg i klimasaken gjennom organisasjonen Protect our Winters, fordi lekeplassene til alpinistene er faktisk i ferd med å forsvinne i hele verden. Norge er ikke spart.

I Norge er langrennsesongen i ferd med å bli halvert, også.

Dette er ikke nye forhold. Det er klimaendringer i praksis - som har pågått en stund. Og når det gjelder klimaendringer er det er ikke statens oppgave å sørge for kunstig snø.

Det som er statens oppgave - først og fremst - er å forholde seg til de klimamålene vi har forpliktet oss til i den klimaavtalen som Norge har signert.

Geir Pollestad og Marit Arnstad bør prompte oppfordres til å slutte å devaluere disse målenes betydning. For hver gang Senterpartiet møter en ny nedgang på oppslutninga, og det begynner å bli ofte, så skal de reforhandle disse klimamålene i opinionen.

Nå senest når Sp blir møtt med kritikk av det ulogiske kraftsløseriet som er elektrifisering av norsk sokkel og gassanlegg på land.

Det staten bør bruke penger fra statskassa på, er ikke til å lage kunstig snø, eller til kunstig tallknusing på CO2 utslipp fra sokkelen.

De bør bruke pengene på å minimere trykket på naturen og energiressursene, og gjøre kloke langsiktige prioriteringer for miljøet, landbruket og husstandene i tiden som kommer.

For klimatilpasning haster. Og det norske samfunnet, næringslivet og arbeidslivet må omstille seg kraftig. Og raskt.

Det betyr, åpenbart, at plasser som ikke har rikelig tilgang på snø, ikke kan ha alpinanlegg. Det betyr at det blir mer regn i vest og nord og mer tørke i øst. Landbruket må omstille seg til den virkeligheten. På Vestlandet er foret til dyrene råtnet bort på åkrene i år.

Det betyr at vannledningene våre og kloakkene våre må rustes raskt opp for å kunne takle de enorme nedbørsmengdene som vil komme mange steder. Det vil bli vanvittig kostbart for norske kommuner.

Det betyr også at byggeprosjekter og kommunale byplanleggere må ha på plass en risikoanalyse for hvordan klimaendringer vil påvirke nye bygg. Hvilke materialer kan brukes. Hvordan kystsonene kan befolkes. Hvor leirmassene befinner seg.

Slike risikoanalyser er det faktisk ikke flust av i norske kommuner.

Her i Tromsø hadde vi den nest mest regnfulle julimåned på 100 år i 2022. 50 prosent av det regnet kom på ett døgn! Ett døgn.

Jordmasser raste ned fra fjellene i et område der det planlegges flere boligblokker.

Samtidig har 45 prosent av det europeiske kontinentet hatt vedvarende ekstremtørke i år. Middelhavet fordamper slik at saltinnholdet kan bli for stort for flere former for liv.

I Arktis er det også varmt - havet varmes opp fire ganger hurtigere enn resten av kloden. Noe som medfører enorme mengder med nedbør enkelte plasser, mens det fører til tørke andre plasser.

Dette er ting som mange vitenskapelige prognoser har fortalt oss om. Terpet om i 40 selvsamme år.

Det er dypt deprimerende at nordmenn og norsk næringsliv tror at vi bare kan betale oss ut av klimaomstilling som stirrer oss rett i fleisen. Her er visstnok planen kun å dytte neven ned i oljefondet for dra opp en respirator for vårt formodentlig gispende næringsliv.

I følge ny EU undersøkelse er vi det landet i Europa med flest klimaskeptikere: Mens åtte av ti italienere mener at klimaendringene er menneskeskapt, er det bare seks av ti nordmenn som mener det samme, kunne NTB melde i juni.

Det er en isolasjonistisk tendens som kommer til å bite oss i baken.

For det er faktisk noen ting som våre bugnende sparefond ikke kan fikse. Dette er en av dem.