Nå har de kyrilliske skiltene blitt et stridseple. Bård Ramberg har satt i gang en underskriftskampanje for å få dem vekk. Samler han nok underskrifter, skal saken opp i kommunestyret. Ved å fjerne skiltene ønsker Ramberg å protestere mot Russlands innmarsj i Ukraina (NRK, 05.04.22). Forslaget har høstet kritikk, fra Gunnar Sætra, redaktør i Sør-Varanger Avis (Sør-Varanger Avis, 08.04.22), og fra Kenneth Stålsett, daglig leder for Sør-Varanger Utvikling (Sør-Varanger Avis, 12.04.22). Ordfører Lena Norum Bergeng har også kritisert utspillet (VG, 06.04.22).

Som skiltmotstanderen Mykhailo Kozachenko påpeker har ikke de kyrilliske skiltene noen praktisk funksjon (NRK, 05.04.22). Russerne forstår latinske bokstaver og få navigerer uansett etter gateskilt i vesle Kirkenes. Formålet med skiltene, da de ble hengt opp for vel tjue år siden, var nok først og fremst å vise fram datidens ønskede image av Kirkenes som transnasjonal by og «Barentshovedstad». Byens «russiskhet» var i denne sammenhengen en ressurs, noe som kunne framheves og gjerne overdrives. Skiltene ga dessuten byen et unikt og (sett vestfra) eksotisk preg. De ble raskt et yndet motiv for turister og journalister.

Da de ble hengt opp var det knapt noen debatt rundt skiltene. I motsetning til samiske skilt ble de russiske skiltene aldri betraktet som en kontroversiell etnopolitisk manifestasjon, men snarere som en velkommen dekorasjon, en berikelse i bybildet. Initiativet til å henge opp skiltene kom ikke fra russerne selv, men fra lokalpolitikere og handelsstanden.

Nå har de før så ufarlige skiltene plutselig blitt «politiserte», som så mye annet som oppfattes som russisk. For noen anses de ikke lenger som pynt, men som symboler for en stat og et regime man ikke lenger ønsker å identifisere seg og stedet sitt med. Dette gjelder kanskje bare et lite mindretall, men det at skiltene faktisk splitter byens befolkning gjør debatten rundt dem viktig.

Dersom kommunestyret skal behandle skiltsaken er det flere spørsmål man bør stille seg. Det første er hvorvidt man faktisk ønsker å protestere mot Russland gjennom å modifisere eget byrom. Hvis ja, må man tenke gjennom hvordan avskiltingen vil oppfattes på den andre siden av grensen, og man må ta høyde for reaksjoner. Man bør kanskje også spørre seg om det finnes alternative, mer egnede protestformer? Ville kommunestyrerepresentant Brede Sæthers idé om å kalle opp en plass i byen etter den russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov (The Barents Observer, 11.03.21) vært et mer velrettet signal? Den ultimate provokasjonen overfor Kreml ville selvsagt vært å fjerne «Russermonumentet», minnesmerket over Den røde armés frigjøring av Kirkenes. Jeg er ikke kjent med at noen har tatt til orde for et så drastisk tiltak.

I tillegg til å vurdere protestens effekt bør man tenke nøye gjennom eventuelle bieffekter av avskiltingen. Kenneth Stålsett skriver at «det aller siste vi trenger akkurat nå er å skape friksjon, polariseringer og gnisninger i vår hjemkommune» (Sør-Varanger Avis, 12.04.22). Bør man la skiltene henge for å unngå uro og splid, kan man spørre. Men man kan også snu rundt på spørsmålet: Vil det å beholde skiltene på sikt være bra for husfreden? Stålsett er særlig bekymret for hvordan avskiltingen vil bli oppfattet av lokale russere.

Denne bekymringen bør tas på alvor, men man må samtidig spørre seg i hvor stor grad russere i Kirkenes faktisk identifiserer seg med skiltene. I avhandlingen”Lille Murmansk”- det russiske Kirkenes konkluderer Roger Iversen med at lokale russere «kan se ut til å markere seg beskjedent og legger liten vekt på synliggjøring, selvhevdelse og sin russiske kultur». Skiltingen var som nevnt aldri et russisk initiativ. Kanskje er det andre grupper i lokalsamfunnet som føler mer eierskap til skiltene enn russerne?

Et annet spørsmål er om det fra et sikkerhetspolitisk perspektiv er hensiktsmessig å betone byens russiskhet så tydelig framover? Da skiltene ble hengt opp advarte konstituert politimester Arne Hammersmark mot følgene dette kunne ha for norsk suverenitetshevdelse i grenselandet. «Vi bør markere at vi er i Norge», uttalte han i 2001 (Dagbladet, 28.10.01). Rundt årtusenskiftet fortonet nok denne formaningen seg som et gufs fra Den kalde krigen. Det gjør den kanskje ikke i dag?

Til slutt kommer det store spørsmålet: Representerer skiltene fortsatt byens ønskede identitet? Er det russiske noe man stadig ønsker å fronte utad, eller er det andre aspekter ved byen som bør løftes fram? Hvis man fortsatt ønsker at Kirkenes skal oppfattes som «Lille Murmansk» bør man la skiltene få henge. Hvis man derimot tenker at «Lille Murmansk» er passé som image for byen, bør man kanskje vurdere å fjerne skiltene uansett, og uavhengig av hva Kreml måtte mene om det.