Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og sjøørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig bortimot 14 milliarder kroner og over 20 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021.SSB). Dette er merinntekten av å disponere en felles naturressurs, som i dag tilfaller ca. 100 oppdrettsselskaper. Disse selskapene utnytter hav- og kystressurser som tilhører fellesskapet, gjennom varige konsesjoner utstedt av staten, de fleste gratis mens noen er kjøpt på auksjon.

Det er gode økonomiske og politiske argumenter for at felleskapet får en andel av denne ekstraordinære avkastningen slik det ble foreslått av «Lakseskatteutvalget» (NOU 2019:18).

Ressursrenteskatt

Ressursrenten er den inntekten fra å utnytte en naturressurs som blir igjen etter at alle nødvendige innsatsfaktorer har fått sin markedsmessige avlønning.

Det er bare et begrenset antall lokaliteter i Norge, og ellers i verden, som er velegnet for havbruk. Kvaliteten avhenger blant annet av klimatiske forhold, kvalitet på sjøvann og beskyttelse mot vær og vind. Kysten leverer økosystemtjenester som innsatsfaktorer i oppdrettsnæringen.

Når driftskostnadene er dekket og når kapitalen og arbeidskraft har fått sin «normale avlønning» gjenstår en ressursrente. Beregningene viser milliardbeløp som kan tilskrives konsesjonsreguleringene og økosystemtjenestene fra allmenningen. Dette tilfaller ganske få selskaper og gjør eierne søkkrike. Derfor foreslo det nevnte utvalget ei beskatning av næringa hvor noe av denne ressursrenta tilfaller fellesskapet.

En skatt på ressursrenta regnes som en nøytral skatt, dvs.at den i minst mulig grad påvirker bedriftenes valg. En riktig utformet skatt endrer ikke selskapenes tilpasning. Investerings- og driftsbeslutninger som er lønnsomme før skatt, vil også være lønnsomme etter skatt. I den nevnte NOU-en foreslås det også hvordan ressursrenteinntektene kan fordeles mellom kommuner, fylkeskommuner og stat.

Miljøavgifter

Havbruksnæringen og oppdrett i åpne merder har også betydelige miljøpåvirkninger. Lakselus og rømming fra merdene har alvorlige konsekvenser for villaksen. Havforskningsinstituttet gjør jevnlige risikovurderinger og fremhever at vi fortsatt har for lite kunnskap om blant annet smittespredning, miljøeffekter av legemidler, lokale eutrofieringseffekter og organisk belastning.

Det er også lite vi vet om hvordan fiske og transport av leppefisk og rognkjeks til bruk som rensefisk i oppdrettsanlegg påvirker økosystemene. Det samme gjelder storstilt fangst av raudåte til bruk som fôr i lakseoppdrett.

Samlet kan dette dreie seg om økosystemvirkninger med betydelig skade på fangst av ville bestander. Uheldig påvirkning av kystøkosystemene, og skadelige eksterne virkninger tilsier både strenge miljøkrav til næringen, og miljøavgifter. Avgifter direkte knyttet til skadelige utslipp vil få ned utslipp og er i tråd med prinsippet om at forurenseren betaler. Her kan avgiftsinntektene også tenkes fordelt som kompensasjon til næringer og lokalsamfunn som er skadelidende.

Ny regjering, ny politikk?

Solbergregjeringen har ikke fulgt opp forslagene fra NOU 2019:18. Særinteresser og eiernes rikdom ble prioritert foran fellesskapet.

Fra Arbeiderpartiets program kan vi sitere:

«Norge er rikt på naturressurser. Disse ressursene tilhører folket og fellesskapet. Derfor må verdiskapingen komme alle til gode».

Samtidig har partiet i valgkampen varslet skatteomlegginger (omfordelinger) med omtrent uendret samlet skattenivå. Videre kan mye av ressursrenteskatten tilfalle havbrukskommunene, slik som Senterpartiet har vært opptatt av.

For havbruksnæringen ligger forholdene til rette for å oppfylle løftene om både mer effektiv og mer rettferdig skattlegging.

Vi venter i spenning på om Støre-regjeringen vil levere ny politikk på dette området.

Harald Bergland og Ola Flåten

Kilder:

  • Mads Greaker and Lars Lindholt: The resource rent in Norwegian aquaculture 1984-2020. Discussion Papers No. 962, August 2021. Statistics Norway, Research Department.
  • NOU 2019:18: Skattlegging av havbruksvirksomhet.