Gå til sidens hovedinnhold

«Skatt» er ikke et banneord – gi oss en edruelig debatt om naturressursbeskatning!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Skatt» er ikke et banneord – og bør ikke være det i noe parti. Skatt handler om fellesgodefinansiering og er helt nødvendig for å finansiere vårt unike velferdssystem. Når politikere i opposisjon roper om enorme skattekutt får pipen en helt annen lyd når man er i posisjon og må ha ressurser til å drifte fellesgodene som er fundamentet i vårt velferdssamfunn. Spørsmålet er fra hvor, fra hvem og hvordan man henter skatteinntektene– hvem som inndriver og forvalter skatteinntektene, og hvordan disse omfordeles. Det er hele veien et spørsmål om å finne en balanse og et system som oppleves rettferdig og stimulerer til bærekraftig drift og vekst i næringslivet og i lokalsamfunnene.

Norge er et land rikt på naturressurser. Vår velstand er i hovedsak tuftet på utnyttelsen av disse ressursene – olje og gass, vannkraft, jordbruk, fiskeri, havbruk, vindkraft, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv. Det er imidlertid ingen automatisk sammenheng mellom et land rikt på naturressurser og et «rikt, velutviklet land» - tvert imot er eksemplene på det motsatte utallige, også kalt «naturressursenes forbannelse». Suksessfaktoren i oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet er de institusjonelle ordninger omkring deler av naturressursbruken. Konsesjonslover, eierskapsregler (hjemfall), et velfungerende bredt skatteregime og avgifter på bruk av natur med lovbestemmelser som sikrer de berørte lokalsamfunn en andel av verdiskapningen som gjøres på fellesskapets ressurser. Slike ordninger er det omkring olje-, gass- og vannkraftressursene men på bruken av andre av fellesskapets naturressurser er det foreløpig ikke etablert bærekraftige ordninger.

Verdier skapes ved bruk av ulike innsatsfaktorer - økonomisk kapital, arbeid og for noen næringer råstoff. Dette siste kan være råstoff man enten selv produserer eller kjøper – eller det kan være naturkapital, fellesskapets naturressurser, man har tilgang til. Verdier fordeles gjennom markedsmekanismer og ovennevnte institusjonelle ordninger. Det kan ha noe for seg å gi en næring fri adgang til naturkapital for en periode for å bygge opp næringen, slik tilfellet har vært for havbruksnæringen. Men de fleste vil finne det naturlig og rettferdig at en bransje når den gir en ekstraordinær avkastning, begynner å betale for den naturkapitalen man tar ut.

Alle aktører i en over hundre år gammel suksesshistorie, vannkraftregimet, vet at det må være en vinn-vinn-situasjon for både vertskommuner og bransje for å sikre at det blir etablert ny eller økt vekst i eksisterende fornybarproduksjon. Det er ingen slike ordninger rundt vind- og solenergiproduksjon, eller mineralutvinning for å nevne noe. I bunn bør ligge prinsippet om at berørte lokalsamfunn som legger naturressurser til stor kraftproduksjon eller annen form for industriell produksjon basert på fellesskapets ressurser også skal sitte igjen med sin andel av verdiskapingen i form av lovfestede, langsiktige direkteinntekter. Det er viktig at de institusjonelle ordninger som etableres rundt dette er bredt fundamenterte og innrettes slik at de ikke er til hinder for inntjening og vekst i næringene!

Oljeinntektene går ned, og internasjonale avtaler blir stadig mer begrensende for støtte- og tilskuddsordninger. Kommende distriktspolitiske diskusjoner om bærekraftige lokalsamfunn bør ha et annet og sunnere grunnperspektiv enn fokus på å bevare støtteordninger, nemlig hvordan distriktene så langt det er mulig kan leve av egen innsats og egne innsatsfaktorer. I lys av dette er institusjonelle ordninger rundt lokal naturressursbruk viktigste moment. Det bør være i interessen også til alle næringsaktører at man har dette grunnleggende perspektivet!

Kommentarer til denne saken