Til slutt var alle håp knust. Norge har terminert kontrakten med den italienske leverandøren av NH90, de 14 helikoptrene som skulle betjene kystvakt og fregatter. NH90 tas umiddelbart ut av drift.

Det er en riktig beslutning av Regjeringen. Man har tatt konsekvensen av et håpløst prosjekt som aldri ble flyvedyktig. Kaoset har pågått i nesten 20 år og har tatt med seg milliarder av skattekroner i dragsuget. Samtidig er den operative forsvarsevnen svekket.

Og det er ikke over. Nå venter siste akt og et langvarig juridisk etterspill. Det kan ende med et oppgjør i rettsalene mot produsenten NH Industries etter at den norske regjeringen har gjort kort prosess.

I Forsvaret er arbeidet med å fordele skyld allerede i gang. Det er etter år med fornektelse som omsider har glidd over i realisme og fått et uunngåelig utfall med prestisjenederlaget som følger med på kjøpet.

Mange peker på det svake leddet; organiseringen av Forsvarets egen byråkratiske mosaikk av logistikkorganisasjoner og vedlikeholdsskvadroner.

Det vil være et selvbedrag å legge alt ansvar på fabrikkene. Spørsmålet er hvordan man i det norske Forsvaret har håndtert innkjøpet.

En pekepinn får vi fra Riksrevisjonen som har gransket NH90-skandalen. Det skjedde i 2018 der man konkluderte med store feil i Forsvaret.

Forutsetningen var at det skulle velges et helikopter med kjent teknologi og en leverandør med dokumentert driftssikkerhet. NH90 eksisterte bare som prototyp og fabrikken hadde ingen produksjon å vise til, men ble likevel valgt som leverandør.

Selve Kontrakten med leverandøren har også vesentlige svakheter, mens det har vært mangler i planleggingen og utilstrekkelig bemanning i Luftforsvaret og Forsvarets logistikkorganisasjoner.

På toppen av dette peker Riksrevisjonen på svak styring og lite effektiv koordinering i innfasingen av helikoptrene. Det har manglet et overordnet organ for effektiv samordning og beslutningstaking.

De som ikke bærer ansvar, er pilotene og det flytekniske personellet. De har strukket seg langt innenfor rammen av det som viste seg å være en helt umulig oppgave.

Nå er situasjonen for de ansatte preget av frykt og usikkerhet når Norge skal være uten maritime helikoptre i mange år fremover. Nye alternativer skal utredes. Hvor lang tid det tar før man har et nytt alternativ på plass er det ingen som vet.

På veien dit risikerer Forsvaret å miste enda mer nøkkelpersonell med høy kompetanse.

Det er i dag om lag 275 årsverk totalt i Forsvarets maritime helikopterving, alle blir berørt på en eller annen måte, mest av alt de mellom 110 og 140 knyttet direkte til drift og vedlikehold av NH90 på Bardufoss flystasjon.

I praksis er de over natta fratatt alle arbeidsoppgaver. Hvordan skal de disponeres i omstillingen som må komme? Uten gode svar fra Forsvaret vil uerstattelig kunnskap forvitre og bli borte.

En rask og effektiv løsning fra Forsvarsminister Bjørn Arild Gram kan bli å flytte Bell 412-helikoptrene tilbake fra Rygge til Bardufoss for å unngå at hele miljøet i nord smuldrer opp. Da roer han gemyttene i nord mens Regjeringen pådrar seg et problem i Østfold.

Nå står alle NH 90-maskinene på bakken, og der blir de værende. Kystvakta blir uten helikopter i mange år fremover, det svekker mulighetene til ressurskontroll og fiskerioppsyn enda mer. Kanskje kan innleie av sivile helikoptre avhjelpe på kort sikt.

Etter det mislykkede og europeiske eksperimentet med NH-90, står skriften på veggen for Forsvarets ledelse, og det med store bokstaver. Alt ligger an til en bitter erkjennelse man har visst uten å ta det fullt inn over seg basert på erfaring.

Det er at de amerikanske anskaffelsene til det norske Luftforsvaret uten unntak fungerer best, når det kommer til drift og vedlikehold. At erstatteren til NH90 vil komme fra USA, gir lave odds.

NH90 etterlater seg i det minste et ry som et fantastisk helikopter blant pilotene her i Norge. Basert på de få turene de fikk i lufta. Det er en fattig trøst på en svart dag for det norske Forsvaret.