Vår nye olje og energiminister, Marte Mjøs Persen (Ap), fra partiet som har erklært at det nå er vanlige folks tur, vil vurdere å bruke nettleien for å jevne ut strømprisene her i landet. På Dagsrevyen mandag sa hun at det kan bety å senke nettleien der el-prisene er høye – og øke den der de er lave.

Det betyr i praksis at vi som bor nordpå da må betale mer for strømmen, og søringene mindre. Slik kan prisen jevnes ut, ifølge Persen. Og det uten at kraft-eierne, som i praksis er det offentlige, taper ei eneste krone. Tvert imot, det rauser inn penger nå, særlig fra forbrukerne sør i landet.

På Dagsnytt 18 tirsdag var det duket for en aldri så liten demonstrasjon av det vi dessverre allerede vet: mange politikere fra Oslo skjønner lite av resten av landet, særlig Nord-Norge. I programmet sa Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde at det ville blitt store protestaksjoner dersom det hadde vært motsatt, at strømmen var kjempebillig i hovedstaden og kjempedyr i Nord- og Midt-Norge. Da hadde demonstrasjonstog med bunader og tente fakler for lengst vært en faktum, mente hun.

Det er godt mulig, men det er vel ikke noe som hindrer oslofolk for å gå til protestaksjoner? Og de må gjerne ta på bunader, som en avveksling til andre, velkjente aktivist-plagg.

Det man imidlertid må ta inn over seg, er de store forskjellene på nord og sør:

En bekjent av meg, som er bosatt på Østlandet, forteller at han skrur av all oppvarming av huset i midten av april, og setter ovnene på igjen et halvt år seinere, i midten av oktober. Mye penger spart, med andre ord.

Vi som bor langt nok nord har ingen mulighet til å benytte samme metode, om vi da ikke liker å fryse i månedsvis. Mange steder må man faktisk fyre hele året. Det er grunnen til at vi slipper unna moms på strømmen.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til årets sommer for å illustrere dette. Noen få dager med sol og varme i Tromsø, desto flere døgn med iskaldt striregn, vind og ensifrede temperaturer. 20. juli var det riktig ille i byen: 4,7 grader!

Mens gladmeldingene fra meteorologene skinte om kapp med sola for Sør-Norges del, og selfies fra badelivet florerte i sosiale medier, sto lavtrykkene som sild i tønne utenfor den nordligste landsdelen. At de fylte vannmagasinene nordpå til randen og vel så det, er en fattig trøst for en kald sommer.

For lite vann i magasinene er forklaringen på at strømmen er blitt så dyr sørpå. Men det er selvsagt ikke hele årsaken. Når strømprisene på det tyske markedet påvirker, er det fordi strøm er blitt helkommersialisert handelsvare, til ekstrem gunst for leverandørene, og til økonomisk bekymring for mange forbrukere.

For det er blodpris, det folk sør i landet må ut med per kilowatt-time. Prisene vil fortsette å være svært ustabile, og utsette folk for sjokk med jevne mellomrom.

Dette fører til en fullstendig uforutsigbar husholdningsøkonomi for vanlige folk.

Hvordan kom vi dit? Vi har gitt fra oss verdifull natur i form av elver og fossefall. Felles naturressurser er lagt i rør, noen ganger til kjempestore protester, for å bli til evighetsmaskiner som gjør regnvannet om til lys, varme og arbeidsplasser.

Vi har vært nødt til å se på at det ene kystlandskapet etter det andre er ødelagt, rasert av monstrøse vindmøller over svære arealer. Enorme turbiner, eid av utenlandske interesser, er fantastisk lukrative investeringer for framtiden. Men, klassisk nok har de gitt lite og ingen ting tilbake til de innfødte.

Vi vet hva vi har gitt fra oss. Nå ser vi hva vi får igjen.

Det er politisk umulig for den nye regjeringen å ikke gripe inn i denne saken, spesielt om den vedvarer. Men kanskje skal man skjele andre steder enn til velgernes lommebøker for å finne virkemidler. Fylkeskommuner og kommuner eier masse kraftselskaper. De tjener rått nå. Det gjør staten også med moms og el-avgift som fortsetter å fosse inn i statskassen. Det offentlige gjør god butikk på situasjonen.

Statsråd Persen sier hun ser etter virkemidler for å hjelpe dem som er i vansker på grunn av strømregningen. Hun bør lete der pengene virkelig florerer nå. Det er ikke i husholdningsbudsjettene til vanlige folk.