Gå til sidens hovedinnhold

Skal vi fusjonere? sa høna til grisen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den kjente skribent Knut Arne Høyvik har et innlegg på facebook sida si der han bruker ei lita historie med konsentrert økonomisk visdom som utgangspunkt for en sviende kritikk av gjeldende distriktspolitiske reformiver, i hovedsak basert på økonomisk lønnsomhetstenking.

Høna gjekk ein dag til grisen med følgande spørsmål:

– Skal vi fusjonere?

– Ja, kanskje det ikkje er så dumt, svara grisen, men kva skal vi lage?

– Egg og bacon sjølvsagt, svara høna.

– Ja, men då må eg døy, sukka grisen.

– Ja, slik er det i alle fusjonar, nokon må døy, svara høna

Han oppsummerer slik: Problemet er at alt for mange etter kvart trur at alt som vert slått saman til noko stort blir bra uansett, og at alt som er lite er dårleg uansett.

Eksemplet med høna og grisen er glimrende realisme. Høna legger gullegg, når grisen ligger på slaktebenken for å bidra med sitt. Det ideelle da, er jo at grisen i det minste bør gis en forestilling om at det vil lønne seg å døy.

Det er der Erna ser ut til å ha har mislyktes så kapitalt når det gjelder distriktspolitikken. Men hun har vel satt sin lit til at stadig større andel av landets befolkning befinner seg i byer. Og der befinner ungdommen, vår felles framtid seg så vel at «- de heller vil døh!», enn å flytte ut i Bygde-Norge.

Og det samtidig som næringslivet i Bygde-Norge i økende grad blir avhengig av andre lands arbeidskraft, tilreisende turister og heimavla skatteflyktninger for å holde hjulene i gang.

Fiskeflåten kan se ut til å ha lyktes med det Erna ikke har skjønt, uten at hun har skjønt det. Der har grisen for lengst sett døden i hvitøyet og funnet ut at det faktisk kan være lønnsomt å dø. Etter hvert har denne innsikten spredd seg til så mange at den fartøygruppa som en gang med rette het «Stor Kyst», er blitt mindre og mindre fordi fler og fler er blitt så store at rederne har funnet det tryggest å søke tilflukt i Fiskebåt. Samtidig som enkelte i fartøygruppa «Liten kyst» ser seg nødt til å utvide kapasiteten ved å bygge i høyden skal de klare å få med seg alt.

Den prosessen med «fusjonering» i fiskeflåten som starta som en nødvendighet for å møte konkurransen med ei oljenæring med ubegrensa kjøpekraft, er etter hvert kommet inn i den velkjente spiralen som heter konsentrasjonsprosessens ubønnhørlighet. Og den kommer selvfølgelig til å fortsette så lenge som både høna og grisen ser ut til å komme ut med hver sin gevinst.

Og hva kan, eller vil en eventuell ny fiskeriminister gjøre med det? Hen vil nok vokte seg vel for å gjøre noe med høna som legger gulleggene, og grisen blir nok ikke til så mye bry.

Kommentarer til denne saken