Gå til sidens hovedinnhold

Skal vi få en basepolitikk med baser?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var tidvis pinlig å se og høre våre statsråder gi inntrykk av en intakt basepolitikk når de ble konfrontert med at det var en så å si kontinuerlig tilstedeværelse av 700 amerikanske marineinfanterister i Trøndelag og Troms. Nå er de borte, og US Marines opererer med et helt nytt konsept. Så kom fire amerikanske strategiske bombefly til Ørland flystasjon i slutten av februar i år, hvor 200 soldater fra US Air Force hadde vært en stund og forberedt oppholdet. Det var et varsel om at noe var i anmarsj. Bombeflyene gjennomførte operasjoner nordover og inn i Barentshavet sammen med våre egne kampfly. Flygningsmønster av denne type har vi for så vidt sett i flere år, men det nye er at bombeflyene startet ut fra en norsk militær flyplass.

Det lød mer hult enn noen gang da utenriksministeren og forsvarsministeren hevdet at også dette var i tråd med norsk basepolitikk, slik den ble fastlagt i forbindelse med at Norge gikk med i NATO i 1949. Det samme året ble det sendt en erklæring til Russland som meddelte hvilke restriksjoner Norge la på seg selv, som var – og fortsatt er - å forby utenlandske baser og atomvåpen på norsk jord i fredstid, og ikke tillate allierte øvelser, fly- og fartøybevegelser øst for Nordkapp.

Nå har Norge og USA forhandlet frem en avtale som første gang vi hørte om det, for ca. et halvt år siden, ble fremstilt som en modernisering av den såkalte våpenhjelpavtalen av 1950, «Mutual Defence Assistance Agreement between Norway and USA». Typisk nok var det fra amerikansk side nyheten kom; i USA ser man ingen grunn til å holde tett om slikt – snarere tvert imot. Det var det amerikanske nettstedet «Breaking Defense» som omtalte det. NTB brakte det videre 23. september i fjor, og da NRK kontaktet Forsvarsdepartementet ble det bekreftet at forhandlinger pågikk, men man kunne ikke si noe om prosessen videre. Avtalen ble offentlig her hjemme 16. april, og undertegnet av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Det viser seg at avtalen ikke har noe med våpenhjelp å gjøre. Ved gjennomlesning finner jeg én setning som indikerer forhåndslagring av materiell i Norge under våpenhjelpprogrammet. Riktignok tok det lengre tid å få den nye forsvarsorganisasjonen vår på plass enn amerikanerne satte pris på, men å fremstille lagring av materiell i påvente av fordeling til norske avdelinger som amerikanske forhåndslagre blir litt spesielt.

Ved presentasjonen av avtalen 16. april ble det heldigvis sagt at den var en modernisering av avtaler – i flertall - som ble inngått på 1950- og 1960-tallet. Avtalene som ble inngått den gangen gjaldt både hjelp til å utstyre den gjenoppbygde norske forsvarsorganisasjonen med våpen og materiell, og etablering av infrastruktur og depoter som skulle understøtte amerikanske kampfly og strategiske bombefly på i alt ni norske flyplasser. Det første var selvsagt uproblematisk; vi fikk tre hundre jagerfly, åtte tusen kjøretøyer, flere titalls fartøyer og mye annet - vederlagsfritt. Det ble imidlertid en svært betent sak politisk her hjemme å skulle slippe amerikanerne til på norske flyplasser. Så betent var dette, særlig avtalen med USA’s Strategic Air Command (SAC), at de norske forhandlerne måtte be om at avtalene ble hemmeligstemplet.

Avtalen som nå legges frem gjelder et nytt regelverk for amerikanske styrker i Norge knyttet til etablering av infrastruktur, fasiliteter og rettigheter på tre norske flyplasser og én marinebase. Journalist Sveinung Berg Bentzrød oppsummerte godt i Aftenposten 3. mai da han skrev: Amerikanske soldater skal få holde på i Norge som om de var i USA. Det er også en betydelig forskjell fra 1950- og 1960-tallets avtaler ved at den presenteres for offentligheten, og at den skal legges frem for et samlet storting for godkjenning.

Det blir viktig at våre folkevalgte ikke tar lett på behandlingen av denne avtalen. Det er USA som ønsker avtalen, og det er USAs sikkerhetspolitiske interesser og militærstrategi som ligger til grunn. USA betaler for infrastrukturen og fasilitetene og Norge betaler med rettigheter som tillater USA å ha mannskaper, materiell, drivstoff og annet på plass og øvet for å betjene bl.a. amerikanske strategiske bombefly som har som oppdrag å holde et konstant press mot de strategiske russiske baser på Kolahalvøya. Om en konflikt utvikler seg til krigshandlinger skal disse basene angripes, og etter det øvingsmønster vi ser skal de støttes av norske kampfly. Det er ikke lenger lagt inn begrensninger i avtalen på bevegelser i og over Finnmark, slik de selvpålagte restriksjoner er formulert av norske myndigheter i erklæringen til Russland i 1949.

Avtalen er den foreløpige sluttakt i en prosess som har pågått i ca. 20 år, og som har endret norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk fundamentalt. Avviket i forhold til den beskrivelse som ble gitt i innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1992 av Norges sikkerhetspolitiske utfordringer og oppgavene som Forsvaret skulle pålegges for å møte utfordringene er så stort at det må mane til større årvåkenhet når ny kommisjon nå skal ta fatt. Det store avvik har skjedd nærmest uten debatt, og med en stille, men kraftfull hånd som har visst å skrive inn nye ord og setninger i stortingsmeldinger og budsjettproposisjoner som har hjemlet en grunnleggende forandring i Forsvarets organisering og innretning. Mobiliseringsforsvaret er tilnærmet avviklet. Det er satset så kraftig på kampfly at land- og sjøforsvar er skalert ned til et nivå som overhodet ikke strekker til for tilstedeværelse og konflikthåndtering i vårt langstrakte land og store ansvarsområder til sjøs.

Den kraftfulle hånd er i virkeligheten et departementalt-militært-industrielt kompleks som er overbevist om at det er riktig det som er gjort. Rikspolitikere ses på som amatører med en overfladisk tilnærming til sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål – ja, til beredskap generelt – og som er mer opptatt av saksområder som gir større uttelling i form av medieoppmerksomhet og stemmer ved valg. Det er når det «smeller» at bildet endres og toppolitikere står i kø for å håndtere skadevirkningene; det kan gå bra når det gjelder terroraksjoner og pandemier, men vil gå dårlig om en militær konflikt mellom stormakter rammer oss.

Fra å være en politikk for forsvar av Norge som et primært nasjonalt ansvar, med evne til tilstedeværelse «kysten rundt» med forutsigbarhet og beroligelse, og med kompetanse og kapasitet for krisehåndtering med dialog og diplomati – og med støtte fra NATO i bakhånd – er vi nå i en situasjon hvor det nasjonale forsvar ikke lenger strekker til. Vi har skjøvet ansvaret over på NATO, og i praksis USA. Uten debatt har vi beveget politikken bort fra artikkel 3 i Atlanterhavspakten, som sier at det er de enkelte medlemsstaters eget ansvar å ha tilstrekkelig militær kapasitet for forebygging av angrep og for selvforsvar, og i stedet lenet oss sterkere til artikkel 5, som sier at medlemsstatene har et solidariske ansvar for å forsvare hverandre.

Med Donald Trumps «America First» og uforutsigbare utenrikspolitiske handlinger demonstrert over fire år, angrepet på Kongressen 6. januar i år, de steile fronter i amerikansk politikk deretter, og republikanernes intense arbeid i disse dager for å endre delstaters valgsystemer for å legge hindringer i veien for velgere med antatt demokratisk sympati, kan vi allerede om fire år oppleve at USAs beskyttelse blir av ubehagelig varierende kvalitet og mer kortvarig enn det stadig dårligere forhold Norge får til Russland.

Russland har under Putin snudd ryggen til Vesten og innledet et strategisk samarbeid med Kina, økonomisk og militært. Dette åpner muligheten for at de to aktørene kan spille på en horisontal eskalering av en konflikt i Sørkinahavet hvor USA er involvert. Slik utviklingen er, særlig i Taiwanstredet, kan dette skje snarere enn vi liker å tenke på. Putin kan innlede en større operasjon med fremskutt posisjonering av Nordflåtens ubåter, overflatefartøyer, strategiske bombefly, kampfly med langtrekkende, hypersoniske missiler, spesialstyrker og hæravdelinger for å tvinge USA til å forholde seg til to potensielle krigsscenarioer, hvorav det ene er i vårt nærområde.

Det beste ville være at Stortinget venter med å behandle avtalen som forsvarsminister Frank Bakke-Jensen undertegnet 16. april til etter at den nye forsvarskommisjonen, som snart skal oppnevnes, har vurdert implikasjonene i et tilstrekkelig langsiktig perspektiv. For dette er nytt; godkjennes avtalen med det innhold og den ordlyd som er kjent for offentligheten vil vi få en ny basepolitikk – med baser. Amerikanske baser.

NATO som allianse er ikke lenger hva den en gang var; sprekkdannelsene er tydelige. Ved å engasjere seg «out of area» og følge USA i kriger og konflikter langt unna «North Atlantic» er alliansens kjerneverdi: én for alle - alle for én, uttrykt ved paktens artikkel 5, blitt ganske utvannet. Når man ser sprekkdannelser i etablerte strukturer bør det være nærliggende å stive dem opp. Et godt utbygget nordisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid vil være en slik oppstiving. Med de intensjonsavtalene som er inngått mellom Norge, Sverige og Finland i 2018 og i fjor høst er vi på vei.

Dette bør bli en naturlig del av den nye forsvarskommisjonens oppdrag å gå inn i. De to såkalt regjeringsbærende partier, Høyre og Arbeiderpartiet må skjerpe sitt sikkerhetspolitiske engasjement, og kan trenge hjelp til å komme ut av den uheldige avtale de stadig fornyer om ikke å være uenige i viktige sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Det går ikke lenger. Det rikspolitiske miljø blir sløvet ved det.

Kommentarer til denne saken