Skal staten ødelegge et unikt, nasjonalt kulturminne på grunnlag av "en personlig meddelelse"?

Gamle Tana bru (ved siden av den nye) er et sjeldent kulturminne. Den representerer et kulturhistorisk kinderegg; et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne/gjenreisningsminne med en helt særegen historie knyttet til krigsavslutningene i Øst-Finnmark høsten 1944, skriver Børre St. Børresen.

Gamle Tana bru (ved siden av den nye) er et sjeldent kulturminne. Den representerer et kulturhistorisk kinderegg; et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne/gjenreisningsminne med en helt særegen historie knyttet til krigsavslutningene i Øst-Finnmark høsten 1944, skriver Børre St. Børresen. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Natt til 5. november 1944 er et viktig øyeblikk i norsk historie. Da detonerer tyske offiserer sprengladninger på Tana bru. Brua ble bygget i perioden 1941-1944 for å fullføre Norges lengste riksvei, rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Norges lengste hengebro over elv raser sammen og drønnet høres langt avgårde. Uten bro over Tana-elva er det umulig for de allierte anført av Den Røde Armé fra Sovjetunionen å stoppe nazistene.

De blir dermed ikke stanset og avvæpnet for slik å forhindre det som skulle bli hjerteskjærende ødeleggelser av Finnmark og Nord-Troms. Den tyske stat anført av en fascistisk diktator har beordret «Brent jords taktikk»: 12 000 boliger, 640 forretninger og bedrifter, 20 kirker og 15 prestegårder, 150 skoler, 370 bruer og 21 helseinstitusjoner er noe av det som blir ødelagt senhøsten 1944. 60 000 finnmarkinger blir flyktninger i eget land. De bærer smertefulle minner med seg resten av livet.

I 1945 beslutter Stortinget i sitt første statsbudsjett etter krigen å gjenoppbygge Tana bru. Etter bruingeniør Johs. Holts inspeksjon av Tana bru i 1945 ble det meldt at det er fullt mulig å bygge opp brua ved å gjenbruke mye av materialene fra den sprengte brua. Med originaltegningene og materialer fra den første, gjenoppbygges Tana bru på samme sted. 12. august 1948 står den på nytt ferdig. Slik markerte Stortinget at også Finnmark skulle gjenoppbygges.

I november 2020 er den norske stat i gang med å rive ned det den norske stat bygde opp på 1940-tallet. To tunge statlige institusjoner startet planleggingen av hærverket i 2005: Statens vegvesen (SVV) og NVE forutsatte at en ny bru over Tanaelva måtte føre til at den gamle ble revet. Lokalpolitikerne ba i tre møter staten om å bevare den gamle brua, sist da detaljregulerings-planen ble behandlet i feb. 2013.

Utrolig nok: Kulturminnet Tana bru ble aldri vurdert av våre vernemyndigheter med ansvar for dette! I detaljreguleringsplanen refereres det kun til evt. samiske kulturminner og sjeldne planter. Ikke et ord om det største synlige kulturminnet: Gamle Tana bru!! SVV må ha stusset på dette og tok kontakt med Riksantikvaren (RA) på fylkesnivå; Finnmark fylkeskommune. Reguleringsplanen for nye Tana bru gir derfor følgende omtale av faglige synspunkter fra RA: «Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).»

En «personlig meddelelse» er altså lagt til grunn – og besegler skjebnen til den historisk viktige brua! I 2015 sender daværende riksantikvar Jørn Holme og Klima- og miljøminister Tine Sundtoft et brev til landets kommuner og fylkeskommuner. Der oppfordres politikerne til å kartlegge og ta vare på krigsminner i anledning 75-årsmarkeringa for nazistenes okkupasjon av Norge. Brevet avsluttes slik: «Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

Lars Erik Bønå, bosatt i Tana og med fartstid fra Vegdirektoratet og stor interesse for nasjonal og lokal historie tar i 2017 kontakt med RA. I januar 2019 fremmer han fredningsforslag for Gamle Tana bru. RA gir ingen respons – inntil Sivilombudsmannen pålegger dem et svar. Svaret fra RA 11. august i år kommer etter få dagers saksbehandling: «... riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.» Det skriver en tilfeldig statlig saksbehandler hos RA i Oslo - langt unna vår smertefulle, men også ærefulle historie i nord. Fredning er altså ikke et riktig virkemiddel for å bevare et slikt symbolsterkt monument?!

Bønå påklager vedtaket til Klima og miljødepartementet. Vegdirektoratet har nå fattet interesse for saken. Vegdirektøren som tar kulturminnevern på alvor gir 30. august beskjed til SVV om at planene om riving settes på vent til det er gjort en forsvarlig utredning av verneverdien. Norsk vegmuseum som er Vegdirektoratets fagorgan får innspill fra ulike fagmiljø, og legger fram sin konklusjon knappe 4 uker etterpå: «Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi."

Vegdirektøren er nå under et sterkt press fra mektige menn i SVV. De vil fortsatt ha bort den gamle brua. Det ender med at Vegdirektøren 2.10. godtar riving fordi hun feilaktig fortolker Tana kommunes vedtak som «ikke bevar». Lokalpolitikerne har altså i tre møter bedt om det motsatte! Og om et flertall likevel hadde ønsket riving: Skal skjebnen til et nasjonalt kulturminne med høy verneverdi avgjøres lokalt?

Daværende Sørum kommune og Akershus fylkeskommune åpnet i 2016 renoverte Rånåsfoss bru. Den var blitt omgjort til en vegforbindelse for myke trafikanter. Kommunen betaler kun snørydding og lys. Slik kan også en vernet og renovert Gamle Tana bru brukes som alternativ til den nye brua med smal kjørebane og ingen rekkverk mellom myke trafikanter og kjøretøy.

Gamle Tana bru er et sjeldent kulturminne. Den representerer et kulturhistorisk kinderegg; et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne/gjenreisningsminne med en helt særegen historie knyttet til krigsavslutningene i Øst-Finnmark høsten 1944. Det er tre departement som her har en historie å ta vare på: Samferdsels-, Klima- og miljø-, og Forsvarsdepartementet. Det er å håpe på at de tre finner sammen og sørger for at brua blir bevart slik at den for fremtiden kan være et symbol for et sammenhengende riksvegnett, en viktig og dramatisk hendelse under 2. verdenskrig og for optimismen og viljen til å gjenoppbygge Finnmark etter krigen.

Gjennomføres en slik statlig ødeleggelse av det siste store og symbolsterke monumentet etter krigshandlingene i nord, må denne saken til riksrevisjonen for granskning. Men det er ennå ikke for sent å redde Gamle Tana bru. Det kreves kun en sterk og tydelig politisk ledelse som også i praksis mener alvor med kulturminnepolitikken jfr regjeringens brev fra 2015. Slik kan de uttrykke nasjonal respekt for de forferdelige lidelser folk i Finnmark ble utsatt for under nazismens overgrep mot vårt liberale demokrati. Lidelser som også har gitt store samfunnsmessige ettervirkninger helt opp til vår tid i denne nasjonalt viktige regionen.

Kulturminnet Tana bru ble aldri vurdert av våre vernemyndigheter med ansvar for dette! I detaljreguleringsplanen refereres det kun til evt. samiske kulturminner og sjeldne planter. Ikke et ord om det største synlige kulturminnet: Gamle Tana bru! skriver Børre St. Børresen.

Kulturminnet Tana bru ble aldri vurdert av våre vernemyndigheter med ansvar for dette! I detaljreguleringsplanen refereres det kun til evt. samiske kulturminner og sjeldne planter. Ikke et ord om det største synlige kulturminnet: Gamle Tana bru! skriver Børre St. Børresen. Foto:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken