Norsk energipolitikk er ikke bare meningsløs fordi konsekvensene er uakseptable (en vanvittig kraftpris, vindkraftutbygging og kraftunderskudd). Energipolitikken er uakseptabel også fordi ingen av argumentene for politikken holder, selv om argumentene ofte framstilles som «vitenskapelig» dokumentert.

Alle energitiltak oppfattes som fakta, og som udiskutable mål for 2030 og 2050, men er i realiteten Fake News. Hver dag, året rundt, lyver energipolitikerne, energibransjen og media, og prøver å få oss til å tro på bransjens energieventyr - sist for noen dager siden, da NVE arrangerte sine «energidager».

En av direktørene i Statkraft (Birgitte Vartdal), «konstaterte» i et av foredragene at hele Norge, og helst hele verden, skal «drives av fornybar energi» i 2050. Den fornybare krafta i verden skal, ifølge Vartdal og Statkraft, fordobles til urealiserbare 60.000 TWh – selv om FN den 27. okt. la fram en rapport som viste at finansieringen av fornybar energi befinner seg ufattelig langt bak behovet. Og før verden kan starte på utbyggingen av de 30.000 nye, fornybare TWh, må verden i tillegg erstatte de 30.000 TWh «elektrisitet» som allerede produseres – ettersom denne «elektrisiteten» (for det meste) er lagd av kull og gass. Helt eventyrlig!! (Til orientering: Norges produserer årlig 150 TWh elektrisitet!).

Energimålene både for Norge og verden er altså hinsides alle realiteter, også fordi ingen fossilproduserende land (inkl. Norge) tar sikte på å redusere produksjonen av kull og gass/olje. Energimålet for verden og Norge er en gigantisk og permanent bløff. Det er merkelig at de fleste direktører, energikonsulenter og media tør å insistere på et «grønt skifte» som vil gjøre dem til historiske idioter om ganske få år.

Men dette er bare utgangspunktet. Det er selvfølgelig ikke mulig å erstatte bruken av fossil energi med fornybar energi. Dagens økonomiske vekstpolitikk forutsetter bruk av mye fossil energi. Det overordnede målet for energipolitikken er urealiserbart, men de mer konkrete energitiltakene er ikke stort bedre:

1. Den varierende sol- og vindkrafta som verden og Norge angivelig trenger, vil være tilgjengelig kun mindre enn halvparten av den tiden vi trenger strøm. «Balansekraft» trengs fra kull- og gasskraft (og litt kjernekraft). Det «grønne skiftet» i verden blir derfor like fjernt i 2050 som i dag.

2. Håpet om at CO2-utslippene skal kunne lagres i Nordsjøen blir kanskje en ny «månelanding» pga teknologiske problemer og pga kostnadene. Uansett er det fornuftig å vente med andre klimatiltak til man – om flere år – får testet realismen i lagringsprosjektet.

3. Utbyggingen av hydrogen og batterier har i beste fall begrenset betydning. Produktene er dessuten enormt kostbare, og betyr et ufattelig sløseri med strøm, nesten på linje med den virkningsløse elektrifiseringen av Nordsjøen og Barentshavet.

4. Den planlagte utbyggingen av det norske nettet er stort sett meningsløst: Verst er planene om en videre utbygging av nettet mellom nord og sør i Norge. I realiteten er nettet tilstrekkelig utbygd. Hele det nordnorske kraftoverskuddet på minst 7 TWh årlig kan i dag fraktes sørover med eksisterende nett. Ytterligere nettutbygging skal bidra til å frakte så mye kraft at det blir kraftunderskudd også i nord (og sørnorske strømpriser).

5. Energibransjens planer er i et langt stykke på vei hemmelige. Bransjen kan derfor bløffe uhemmet om alle de planer som krever ny kraft, jfr. tidligere oppslag her om eventyrfortellingen fra Bodøregionens utviklingsselskap (BRUS) og Statnett.

6. De foreslåtte energitiltakene har ingen betydning for klimautviklingen i verden. Hensikten er at klimatiltakene skal flerdoble energiprisen og gjøre det mulig å for myndighetene å påtvinge norske kommuner en voldsom utbygging av vindkraft i Norge.

Ingen av de konkrete energitiltakene bidrar til å realisere det offisielle målet om «en grønn verden» i 2050. Alt sammen er en bløff, både de politiske målene og midlene. Konklusjonen burde derfor ha vært at det må ha rablet for hele energibransjen, energipolitikerne/regjeringen og media. Men det finnes en alternativ konklusjon:

Ekkokammeret i energibransjen ivaretar andre interesser enn hensynet norske husstander og bedrifter og hensynet til hypotetiske klimaproblemer. Energipolitikken handler om politikernes skråsikre tro på det liberale strømmarkedet (også når det har vist seg å være ubrukbart), og ønsket om norsk økonomisk integrering i EUs forvaltning. Det siste må likevel være et problem for det partiet som foran siste valg lanserte slagordet: «Nå er det vanlige folks tur».