For det er det som er kjernen i hennes budskap, da gjennom en rekke intervjuer og artikler den siste tiden. Det er åpenbart at Samisk Filminstitutt nå kjører en mediekampanje hvor de fremhever kraften i samisk film. Dette er det ikke noe galt med, verre er det forholdet de har til kunstnerisk frihet.

For det underliggende budskapet er; hvis du skal lage film med samisk tema, må du være samisk. Det skal altså innføres en form for kunstnerisk sensur, og den som skal bestemme hvem som skal få lov, er Utsi og miljøet rundt henne.

Og skulle det være med en samisk karakter i filmen eller dramaserien du gjør, skal du be om en slags form for tillatelse først, slik at skildringen blir «riktig».

I artikkelen «Kritiserer framstillinga av samar i film» på NRK.no, sier Utsi at Samisk Filminstitutt må kontaktes først når det skal lages film om eller med samer:

- Jeg er kritisk til ikke-samiske produsenter som tar seg en slik frihet, uten å samarbeide med oss.

Et offentlig finansiert filminstitutt - eller et miljø de anbefaler- skal altså først godkjenne et kunstnerisk uttrykk?

Jeg arbeider selv som filmkonsulent på Norsk Filminstitutt, og jeg ser for meg uttrykket i ansiktet til en hvilken som helst produsent; norsk, samisk, tysk, amerikansk, om jeg forlangte at vi skulle forhåndsgodkjenne hva slags bilde de gav av Norge og nordmenn (da inkludert alle etnisiteter). Og enda verre; om det i praksis skulle bli forbudt for «ikke-norske» å lage film om eller fra Norge.

Like skremmende er det kunnskapsløse forholdet til kunstnerisk frihet enkelte filmfolk har. For ifølge samme artikkel skal produksjonsselskapet som lagde «Utmark», Paradox, nå kontakte det samiske filminstituttet om de lager film eller Tv-serier med samer involvert. Det lover produsent Stein B Kvae:

–Som produsenter er vi nok litt for ofte i den tankegangen at et filminstitutt er noe en kontakter når en er ute etter pengestøtte til film. Men vi skal sørge for å snakke med det samiske filminstituttet neste gang vi har en samisk rolle, sa Kvae i NRK-programmet «Helgemorgen».

For noen år siden lagde jeg en novellefilm i Sapmi, «Polmak i Tana». Det kunne ikke falle meg inn å spørre noen om lov til det: underforstått først sende manuset til det samiske filminstituttet eller andre. På samme måte som jeg heller ikke ville spurt den kinesiske ambassaden om jeg skulle laget film med «kinesisk tematikk».

Hvorfor? Fordi kunsten skal være fri, og det er kunstnerens rett å lage historier akkurat slik han eller hun vil fortelle dem.

Likevel; det er ikke vanskelig å forstå det historiske utgangspunktet for Anne Laila Utsis ønske om kunst og kultur -inkludert film- på samenes egne premisser. Storsamfunnet har sett på samene som annerledes og eksotisk; enkle nauturmennesker som går i fargerike drakter, som joiker og drikker, som driver rein over øde landskaper. Et folk som knapt har utviklet seg, men som har noe «vi» ikke har; kontakt med naturen og de mystiske kreftene der.

En form for stereotypi som på andre måter har rammet andre minoritetsgrupper; finske innvandrere/kvener, homofile, transseksuelle, sigøynere, tatere, handikappede osv.

Samtidig så er det jo også slik at mange samer har mer kontakt med naturen, fordi de jobber og bor i den. På samme måte som at noen homofile er feminine, enkelte med handikapp snakker utydelig, noen transseksuelle («transer») er utagerende osv.

Hva er det kunstnere ikke skal få lov til å skildre?

Ingen mennesker er bare en egenskap; same eller nordmann, handikappet eller homofil; vi er mye og alle ting på en og samme gang. Men kunstens oppgave er ikke primært å vise hvordan mennesket burde være, men hvordan det er. Det er det som skiller kunst fra moral og religion; kunst er estetikk, ikke etikk.

Alle er ko-ko til tider, de fleste drikker nå og da eller ruser seg, og sier og gjør ting som slettes ikke egner seg i festtaler og politiske programmer om menneskeverd og inkludering. Idealistene skal redde verden, kunstnerne skal fortelle sannheten om den. At et filminstitutt -om det var det norske- skal rådgi kunstnere om hvordan de skal beskrive mennesket og dets vilkår i verden, er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Og enda verre: at folk skal nektes å lage filmer om det de selv ikke er, er kunstetisk helt ute å kjøre. Men også udemokratisk, og satt i system et åpenbart brudd på grunnloven; hvor ytringsfrihet, dermed også kunstneriske ytringer, er garantert.

Som praksis ville det bety at norsk-etniske ikke skal kunne gjøre filmer om pakistanere, at pakistanere bosatt i Norge ikke skal kunne lage film om nordmenn. At folk med handikapp ikke kan skrive manus om de som er såkalt funksjonsfriske, at kvinner ikke kan ha menn i sine filmer, menn ikke skrive og lage kvinnekarakterer osv, osv.

Jeg har ikke noe problem med å forstå at Anne Laila Utsi og Samisk Filminstitutt kjemper for at det skal lages flere samiske filmer og dramaserier, da basert i samisk kultur, språk og identitet. Det er aldeles utmerket, og et vakkert mål.

Instituttet har gjort en fantastisk jobb for å fremme samisk film, og at hun også vil ha flere samiske filmkunstnere, er en selvfølgelighet.

Men ingen eier et tema eller en historie, kun sin vinkling til den.