Den tenkemåten som Ingalill Olsen gir uttrykk for i sitt innlegg "Hva skal vi leve av i Finnmark?" i "Nordnorsk Debatt" den 05.01.2022, innebærer en bit-for-bit fjerning og ødeleggelse av livsgrunnlaget ikke bare for samiske samfunn men også for majoritetsstaten og dens innbyggere. Vi burde som mennesker nå i 2022 ha kunnskaper om at vi ikke lenger har ubegrenset med natur å ta av.

  • Vi lever på en planet hvor 68% av biomassen av viltlevende virveldyr har forsvunnet siden 1970.
  • Vi lever på en planet hvor avskoging fører til tap av nær 200 000 km2 skog hvert eneste år.
  • Vi lever på en planet hvor våtmarkenes areal har blitt redusert med 87% siden starten på den industrielle revolusjon.

Vi lever på en planet hvor natur og økosystemer forringes eller fjernes over hele kloden, til stor skade for økosystemer, arter og menneskers muligheter til å leve naturnært og livnære seg av hva naturen kan gi. Likevel er det altså noen, som Ingalill Olsen, som tar til orde for enda mer forbruk av natur:

"Utnyttelse av naturressurser vil alltid gi fotavtrykk, men ansvarlige politikere må vurdere omfang og avgrensing. Litt unyansert kan man påstå at Sametinget er negativ til omtrent alt av vindparker og mineralutvinning som kan påvirke eller redusere beitegrunnlaget for reindrifta. Videre er sterke krefter i Troms og Finnmark er mot all form for olje og gassutvinning, og vi kan alle registrere den økte folkelige motstanden mot både vindkraft og oppdrett. [...] Jeg er opptatt av at vi må, på vegne av våre etterkommere, ta en alvorlig diskusjon om hva Finnmark og finnmarkingene skal leve av."


Hvor mange vindkraftanlegg, hvor mange gruver, hvor mange oppdrettsanlegg, hvor mye oljeutvinning vil Ingalill Olsen ha? Hvor går grensen for hvor mye natur som skal kunne bygges ned?

Resonnementet som Olsen presenterer, har ingen grenser: Det vil til evig tid være mulig å argumentere for å utplyndre, fragmentere, bygge ned og fjerne enda litt mer hvis man bygger på et premiss om at dette gir oss mennesker noe å leve av.

Men stopp litt.


Hva blir det logiske endepunktet, dersom vi skal fortsette med å ta mer, mer og enda mer av vårt naturgrunnlag? Hva skal vi til slutt leve av - og hva vil vi da til slutt ha å leve for?

Ingalill Olsen sier ingenting om det, og synes uinteressert i problemstillingen. Da er det opp til oss å slå fast at med den vinklingen hun velger vil det ikke finnes noen grenser for hvor mye natur som kan forbrukes bygges ned og tapes. Uten Sametinget kunne mye av Finnmark blitt nedbygget av vindkraftanlegg og mineralgruver, og stikk i strid med hva Olsen hevder ville resultatet i et slikt scenario blitt en fullstendig avfolking av Finnmark. I et tenkt scenario hvor vindkraftanlegg, gruver og andre massive tiltak fortsetter å spise av vårt felles naturgrunnlag vil distriktssamfunnenes og samiske tradisjoners overlevelsesmuligheter gradvis men sikkert tapes.

Avfolkningen av Finnmark og opphør av spredt bosetting og naturbaserte levemåter har sine ideologiske forsvarere, selv om de reelle drivkreftene bak et akselererende naturforbruk er fortjenestemotiverte interesser med en klokkertro på evig vekst som målsetning for menneskers eksistens. Jeg som skriver dette, leste for noen år tilbake på en diskusjonsgruppe på Facebook hvordan en NTNU-student som forøvrig profilerte seg selv som politisk "grønn" uttalte at naturbruket og matauken i Finnmark var "overvurdert," og at det ikke var nødvendig med flere innbyggere i det indre av Finnmark enn hva som trengtes for å drive ressursutnyttelse. Den sentraliseringen som vedkommende tok til orde for, ble begrunnet med den farlige men utbredte feilforestillingen om at spredt bosetting er "miljøfiendtlig." Vi skal være klar over at denslags tenkning ikke er uvanlig i storbyer i Norge og i andre land, og det viser en alarmerende distansering fra naturen og selve livet.

Det logiske endepunktet
i den naturdistanserte filosofien er en tilstand der de aller fleste mennesker bor sentralt i tette byer mens distrikter avfolkes, naturbasert liv umuliggjøres og urfolkstradisjoner elimineres. I et slikt scenario vil samfunnet og dets infrastrukturer være så sårbare og ikke-bærekraftige at vi knapt kan forestille oss hvor alvorlig situasjonen ville være. Men en slik dystopisk tilstand er den logiske konsekvens av å stadig ville redusere naturfundamentet som vi alle er avhengige av, inkludert de menneskene som trives best rundt kafébordene i den tette byens beskyttede atmosfære.

Vi kan være glade for at vi har Sametinget med sin forankring i en naturbasert, bærekraftig kultur som den norske majoritetsstaten har svært mye å lære av.