I desember 2020 vedtok fylkestinget i Troms og Finnmark at fylkesrådet skulle utarbeide en skolebruksplan innen juni 2021. Fylkesrådet har muligens vært for opptatt med reversering til å prioritere dette, men heldigvis ser det ut til at planen endelig kan legges frem for fylkestinget i juni i 2022.

I den anledning, og i lys av den alvorlige matsituasjonen verden står i, ønsker jeg å rette fokus mot forholdene på Senja Videregående Skole avdeling Gibostad. Skolen, som er strategisk godt plassert i Norges sjømatkommune, og som tilbyr de viktige utdanningsretningene naturbruk grønn og blå, sliter med et enormt vedlikeholdsetterslep.

Sjømatklyngen Senja har tidligere løftet mulighetene fylkesrådet har for å skape fremtidens videregående skole, tett på en investeringsvillig og utviklingsorientert sjømatnæring - på Senja, i sentrum av Norsk sjømatproduksjon. Undertegnede og Senja Høyre stiller seg 100% bak innspillet.

I forlengelsen av sjømatklyngens oppspill, ønsker jeg å løfte flere av de utfordringene som er knyttet til den grønne delen av skolestedet, nemlig skolegårdsbruket. Gårdsbruket er i en særstilling i fylkeskommunen da det først og fremst skal være en opplæringsarena i landbruksrelaterte fag. I tillegg skal det også være en produksjonsbedrift som leverer varer i så høy kvalitet at det kan selges til forbrukere over det ganske land.

Landbruket i hele landet har vært, og er i konstant endring. Det historiske norske småbruket legges ned, til fordel for større enheter. Gårdsbruk er hele tiden nødt til å ta i bruk ny teknologi for kostnadseffektivisering og bedre ressursutnyttelse. Samtidig stilles det fra det offentlige hele tiden strengere krav til lavere klimagassutslipp og økt fokus på miljøavtrykk.

Det er derfor svært uheldig at fylkeskommunens eget gårdsbruk skal sakke så til de grader akterut. Samtidig som man ikke tar i bruk teknologi for å realisere potensialet til gården, er man også en klimaversting i bransjen. På toppen av det gir man morgendagens gårdbrukere opplæring på maskiner og utstyr som er flere titalls år på overtid og ikke nødvendigvis relevante i dagens næring.

Fylkesrådet har siden tiltredelse vist liten vilje til å satse på naturbruksutdanningene på Gibostad. Når man ser dette i sammenheng med fraværet av kollektivtilbud for skolens elever, og nylig også fjerningen av elevenes foretrukne pendlerbåt (Rute 4) fra Tromsø til Lysnes, fremstår politikken til AP/SP/SV mer som en politisk styrt nedleggelse av skolestedet, heller enn en fremoverlent satsing på nordnorsk matproduksjon.

Heldigvis har man mulighet til å gjøre de viktige og riktige grepene. Både grønn og blå linje har i år rekordhøye søkertall, naturbruksutdanning er i vinden. Fylkeskommunen er nødt til å bygge videre på den interessen ungdommen viser og umiddelbart bevilge nødvendige midler for å få satt skolen i en stand som gjør den egnet for å drive med opplæring.

Skolens maskinpark og øvrig utstyr må oppgraderes til en standard som gjør at opplæringen er relevant for elevene når de skal ut i arbeid. Samtidig bør det legges til rette for at gården jevnlig skal kunne investere i ny teknologi for å hente miljøgevinster, relevant læringsutbytte og også for å optimalisere utnyttelsen av gårdens ressurser. Til slutt burde det sees på en årlig bevilgning som sikrer at skolegårdsbruket kompenseres for belastningen det er å ha driftsutstyr som 50 elever hvert år bruker til opplæring.

Min anmodning til Arbeiderpartiets fylkesrådsleder er at man i prosessen med skolebruksplanen forsøker å lande på et bredt forlik om umiddelbar og varig satsing på naturbruksutdanningene på Gibostad. Kun med tverrpolitisk enighet kan man sende et entydig signal til ungdommer, næringsliv og befolkning om at uavhengig av hvem som styrer fylket, er nordnorsk matproduksjon en prioritet!