Gå til sidens hovedinnhold

Skal alle hjem?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Både sykehjemsplasser og arbeidsplasser har blitt lagt ned på Kvaløysletta Sykehjem. Nå opprettes nye hos en privat aktør. Tromsø kommune har begynt å styre etter en tvilsom helsepolitisk og økonomisk idé.

I 2012 trådde Stoltenberg-regjeringens store helsereform i kraft. Samhandlingsreformen ble lansert med brask og bram av helseminister Bjarne Håkon Hansen under slagordet «Rett behandling – på rett sted – til rett tid». I etterkant ser mange at det var to andre hensyn som sto i hovedfokus: Å redusere kostnader og å flytte makt fra helsepersonell over til byråkrater og bedriftsøkonomer i den nye oppfinnelsen «helseforetak».

Hva har det med dagens situasjon i Tromsø å gjøre? Mye. Bedriftsøkonomiske prinsipper ble med dette lagt til grunn for norsk helsetjeneste, og pasientene begynte å bli skrevet ut tidligere og tidligere over til kommunene. Reduksjonen i antall sengeplasser på sykehusene hadde allerede startet før samhandlingsreformen tredde i kraft, men med dette fikk utviklingen «sin politiske overbygning», som Liv Bjørnhaug Johansen i Tidsskriftet Sykepleien formulerer det. Men kommunene var ikke klare, de manglet både økonomi og kompetanse.

Professor Torgeir Bruun Wyller trekker i tidsskriftet for Den Norske Legeforening i januar i fjor fram mangelen på tillitsfull dialog som et stort problem i dagens helsevesen. Legene i spesialisthelsetjenesten vet ikke hvilket tilbud pasientene får hos kommunen. I stedet for god, tillitsfull dialog er det innført økonomiske straffeordninger som dagbøter for pasienter som skrives ut fra sykehus til kommune men ikke kan tas imot. En oppskrift på konflikt og ikke noe som legger til rette for god samhandling.

Wyller skriver at den kommunale helsetjenesten fokuserer ensidig på hjemmebaserte tjenester. Begrepet «lengst mulig i eget hjem» ble lenge brukt til det beste for pasienten, men det har slått tilbake. Samhandlingsreformens insentiver har gjort dette så omfattende at det i hovedsak er et verktøy for økonomisk innsparing. Det tvinges frem av at kommunene mangler kapasitet til flere og sykere pasienter mens sykehusene på sin side har fjernet sengeplasser. Det bidrar til at flere pasienter blir sykere og kan gjøre at flere må bli innlagt på ny i en runddans ingen har godt av.

Det er denne politiske ideen om at «alle skal hjem, så fort som mulig» som nå ser ut til å ha spredt seg fra styrerommene over til Tromsø kommune.

I Tromsø er det et politisk mål å redusere antall sykehjemsplasser, noe som var foranledningen til balladen om Kvaløysletta sykehjem som nå har fått utfolde seg i snart et og et halvt år. En avdeling er allerede stengt. Ansatte som kommunen har sårt bruk for har sluttet på grunn av usikkerheten. Ansatte og beboere har blitt flyttet ut. Men denne uka ble det besluttet å drive i hvertfall én avdeling videre. Bare ut året, har flertallet i helse og omsorgsutvalget sagt, og så får beboere, ansatte og pårørende vente og se.

I tillegg vedtok man å kjøpe plasser hos Helsepartner Nord-Norge, et selskap eid av oppkjøpsfondet Nord Small Cap Opportunities. Det er all grunn til å være glad for at deres ansatte har mulighet til å gi tjenester som nok vil være av god kvalitet. Men det burde ikke vært nødvendig, om ikke «alle skal hjem»-politikken fikk råde.

Det snakkes fra politisk hold om å «senke befolkningens forventninger til hvilke tjenester de skal få» for å få økonomien i havn. Men denne retorikken hopper bukk over det faktum at heldøgns omsorg er et vedtak som gis etter pasientrettighetsloven. Tromsø kommune kan ikke velge å ikke gi heldøgns omsorgsplass til de eldre menneskene som står på venteliste. Et slikt tilbud må enten gis på sykehjem eller i heldøgns omsorgsbolig. Det siste har kommunen altfor få av, så da må de få plass på sykehjem.

Om Tromsø eller andre kommuner skal klare å få ned antallet mennesker som bor på sykehjem, trenger man ihvertfall en skikkelig satsing på rehabilitering, noe det enn så lenge ikke har vært økonomisk rom eller politisk vilje til å satse på.

En slik satsning vil nok uansett bare være med på å redusere veksten i behov for heldøgns omsorg. Anslag viser at kommunenes helse- og omsorgstjenester vil øke med 60.000 flere brukere og at behovet for heldøgns plasser vil øke med 13.000 frem til 2030. I dag finnes det ikke noe godt svar på hvordan dette skal møtes. Regjeringens fremste virkemiddel er investeringstilskudd til kommunene som fram til 2024 kan gi 1.000 nye sykehjemsplasser. Resten må kommunene finne inndekning til selv. Kommunene som lenge har håpet å kunne hindre en vekst i sykehjemsplasser gjennom mer hjemmetjenester, trenger mer penger over statsbudsjettet.

Tromsø kommune er en av mange kommuner som har havnet i store problemer siden innføringen av samhandlingsreformen. Høstens stortingsvalg må føre til et oppgjør med reformens negative konsekvenser og med helseforetakenes ensidig økonomiske tankegang.

Men det faktum at flertallet i kommunestyret tror behovet for heldøgns omsorgsplasser vil bli stadig mindre, også før vi har nok omsorgsboliger, gjør bare situasjonen verre.

Kommentarer til denne saken