For ett år siden skrev vi at 2021 hadde vært et usedvanlig dystert år for det russiske sivilsamfunnet. Det var den gang vanskelig å tenke seg at det kunne bli verre, men bare uker senere invaderte den russiske armeen Ukraina, og skapte den mest dramatiske, fortsatt pågående, sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden Berlin-muren ble bygget i august 1961.

Les også

Annus horribilis for det russiske sivilsamfunnet

Vi innser at det vi for ett år siden trodde var et bunnivå for det russiske samfunnet, viste seg ikke å være det. Russland har, under Putins ledelse, blitt tvunget inn i et farlig landskap. Den nå åpenbart politiske mobiliseringen bak kravet om at «russere» har rett på et annet lands territorium har ikke bare undertoner av imperiebygging. Det er også et argument som aktiverer latente spenninger internt i Den russiske føderasjonen, og overfor andre naboer.

For Ukrainas del, et land som opplevde ny optimisme etter valget av Zelenskyj i 2019, er den russiske invasjonen knusende, men ikke lammende. Sivil infrastruktur jevnes ukentlig med jorden, og det viktige politiske og økonomiske reformarbeidet som skjøt fart i 2019 spores av. Samtidig opplever Ukraina et nesten utrolig løft – nasjonen blir mer sammensveiset, sivilsamfunnets innovasjonskrefter vekkes til live, og motstandsevnen kan tidvis synes å være overnaturlig. Konsolideringen av det ukrainske samfunnet er blitt stadig mer tydelig siden 2013/2014. Mer enn noen gang tidligere ser man i dag kraften i fredelige sivilsamfunn, en kraft som også kom til syne i de store og fredelige demonstrasjonene mot Lukasjenka i Belarus sommeren og høsten 2020.

Styresett, sivilsamfunn og krig

Vi vet at demokratiske styresett reduserer faren for at stater går til krig mot hverandre. Men når krig er et faktum, hvilken rolle spiller så sivilsamfunn? Det er en overhengende fare for at autoritære stater velger konflikt fremfor diplomati, men også slike regimer må overvinne intern motstand mot kostnadene ved en krig. Russlands invasjon av Ukraina aktualiserer den rollen som sivilsamfunnet spiller, både i å mobilisere til forsvar for en nasjon, og å motsette seg at landet går til krig mot et annet.

Kontrasten mellom det ukrainske og det stadig mer vingestekkede russiske sivilsamfunnet har blitt nådeløst tydelig gjennom denne krigen. På den ene siden er det ukrainske sivilsamfunnets evne til motstand imponerende. En undersøkelse gjort for VALREF-prosjektet i april 2022 viste at 35 prosent av de spurte var fullt ut beredt på å forsvare Ukraina med våpen i hånd, mens 34,6 prosent svarte at de var det i «mer eller mindre grad». På spørsmålet om respondentene var parat til å støtte den ukrainske hæren, svarte 27 prosent at de «allerede gjorde dette», og 38,6 prosent at de var fullt ut beredt på å støtte hæren. Undersøkelsen viste også at ukrainere har noe å forsvare, og dette ble reflektert i respondentenes svar på spørsmålet om hvor lenge Ukraina burde forsvare seg. Hele 73,4 prosent svarte «til seier er oppnådd», og bare 18,3 prosent svarte «til vi kan oppnå et kompromiss».

På russisk side presser regimet befolkningen til kamp med stadig mer brutale midler. Men til kamp mot hva? Og for hva? Den krigshissende patriotiske retorikken som har rammet Ukraina rammer også det russiske samfunnet. Lovgivningen er utvidet med nye paragrafer i den russiske straffeloven og dekreter tillater direkte militær mobilisering av vanlige russere. En ny runde med mobilisering er forventet på nyåret.

La det være klart: Ukrainas lidelser kan naturligvis ikke sammenliknes med situasjonen internt i Russland. Likefullt er det forenklende å si at alle russere støtter krigen. Den kontrakten som russiske velgere har inngått med regimet handler om stabilitet og vekst, ikke om å krige mot et naboland. Selv om konsekvensene av regimets krig tilsynelatende ikke gir seg utslag i uttrykt mistillit til regimet, er det endringer på gang.

Nylig skrev Meduza.io-journalisten Andrej Pertsev en oppsiktsvekkende artikkel om at «den kollektive Putin er en saga blott». I stedet for et stabilt autoritært regime, er Russland under Putin blitt «en av de farligste autoritære regimene i verden», hevdet Pertsev.

Den autoritære kontrollen til tross – vi ser at også det russiske sivilsamfunnet, om det er aldri så svekket, setter seg til motverge mot den massive krigspropagandaen. Denne motstanden trekker i tre retninger: konstruktiv og kritisk bruk av ytringsfriheten, passiv sivil ulydighet, og/eller emigrasjon. Frie russiske medier i eksil skriver både om intern undertrykkelse, arrestasjoner, og politiske fanger. De skriver også åpent om invasjonen i nabolandet. Også internt i Russland skrives det, og selv om myndighetene i løpet av 2022 har blokkert mer enn 9,300 nettsteder uten forutgående rettshøringer.

Tallenes dystre tale

Da det russisk-språklige nettstedet Mediazona, som er registrert som «utenlandsk agent», oppsummerte året 2022, talte tallene fra FN og fra ukrainske myndigheter som de refererte for seg selv. Etter mer enn 310 dager med krig i Ukraina var 6,884 sivile drept (av dem 429 barn), mer enn 60,000 registrerte krigsforbrytelser hadde blitt begått av russiske styrker, og enkelte av disse er grusomheter som skriver seg inn i verdenshistorien. FN selv understreker at de reelle tallene trolig er langt høyere.

Mediazona vek heller ikke unna for å nevne at mer enn 400 sivilister døde i Butsja, mange under tortur (). Konsekvensene for vanlig ukrainere er enorme. 12,8 millioner ukrainere er enten flyktninger eller internt fordrevne, og 13 millioner ukrainere befinner seg i russisk-okkuperte områder. I byen Mariupol er over 90 prosent av bygningene raserte, og mer enn 22,000 av byens innbyggere er blitt drept.

De samme russiske medier dekker også intern undertrykkelse i Russland. Mediazona-artikkelen fastslo at siden krigens start er det innledet 180 saker mot enkeltpersoner som anklages for å spre «falske nyheter» om krigen. Ilja Jasjin, en profilert politiker og tidligere medlem av Jabloko og støttespiller for Navalnyj, tvitret om massedrap og krigsforbrytelser i Butsja. Han ble dømt til 8,5 års fengsel oppunder jul. Vladimir Kara-Murza, en annen konsekvent opposisjonell, ble arrestert i april, og venter ennå på tiltale etter forlenget varetektsfengsling. Hans «forbrytelse» var langvarig, konsekvent og åpen kritikk av regimet.

Også vanlige russere rammes. 19,500 arrestasjoner av demonstranter har funnet sted siden krigens begynnelse, og 5,500 administrative saker mot såkalt «diskreditering av Russlands væpnede styrker» ligger i det russiske rettssystemet. Sist, men ikke minst – bare siden februar er 515 personer, medier eller organisasjoner oppført i listen over «fremmede agenter». Loven er dertil endret. Etter 2022 kan slektninger eller andre bekjente av agenter risikere å bli registrerte, og lovendringen har nå innført det umiskjennelig sovjetiske kriteriet på «agenter» som «personer som anses for å stå under innflytelse av fremmede makter».

Sivil motstand blant russere?

Det stilles ofte spørsmål ved hvorfor motstanden mot krigen ikke er sterkere blant russere. Svaret på dette spørsmålet bør imidlertid deles opp, og nyanseres. Å reise ut er ikke lenger en «siste utvei», men en opsjon mange benytter seg av. Det russiske internett-magasinet The Bell, også registrert som «agent», skrev oppsummerende om 2022 at «krigen i Ukraina provoserte frem to paniske emigrasjonsbølger fra Russland» (). Med store forbehold anslår The Bell at mer enn 500,000 russere har forlatt landet permanent, de fleste enten via eller til Georgia (112,000), Kasakhstan (100,000) og Tyrkia (78,000). De som reiser ut trekker med seg penger og kapital. Avisen Rbc.ru kan med henvisning til statistiske data fra Sentralbanken i Russland vise til at det i perioden juli-september 2022 ble sendt ut mer enn 1,47 trillioner rubler ut av Russland, 26 ganger mer enn tilsvarende periode i 2021.

Men hva med krigsmotstanden? De fleste analytikere, inkludert russiske, ser ikke tegn på splittelser i eliten, og russere som reiser ut er ikke de fremste i protesttogene mot krigen. At den interne motstanden uteblir, henger naturlig nok sammen med regimets kapasitet for undertrykkelse. Samtidig ser vi at samfunnsmoralen på sett og vis er fragmentert, og i et slags redde-seg-den-som-kan modus. Vel er det så at uavhengige russisk-språklige medier, godt illustrert ved Mediazona-artikkelen over, ikke lar seg stagge, men fortsetter å produsere faktabasert journalistikk for et større publikum.

Når 2023 gryr, er det kontrasten mellom det ukrainske samfunnet og det russiske som slår oss. Ukraina har noe å forsvare. Det russiske regimet har kastet sitt eget samfunn ut i en farlig, militaristisk og til syvende og sist destruktiv tilstand. Det er vanskelig å si hvor dette vil ende.