Gå til sidens hovedinnhold

Situasjonen i Tromsø er et varsku for fengsel-Norge

Neste år skal Norge bli eksaminert av FNs kvinnekomité. Det kan bli en ubehagelig opplevelse.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har snart gått et år siden Diskrimineringsnemnda énstemmig vedtok at Tromsø fengsel bryter loven for måten kvinnelige innsatte soner på. Blant de kritikkverdige forholdene var at kvinnene i større grad enn menn var innelåst på cellen, under mer restriktive forhold enn nødvendig, og at de ikke fikk likeverdige tilbud om utdanning og arbeid. På veien mot en løsning har Tromsø fengsel gjort endringer som medfører at de ikke lenger har et soningstilbud på høyt sikkerhetsnivå for kvinner. Frem til en egen kvinneavdeling blir etablert, må derfor kvinner som skal sone på høyt sikkerhetsnivå og som er bosatt nord i landet, sone sine dommer langt unna familie og venner. Nå trengs det friske midler til Tromsø for å etablere et likeverdig og ikke-diskriminerende soningstilbud. Det har de ikke fått, noe som gir grunn til bekymring langt utenfor bygrensene.

Hvis en ikke er villig til å gripe inn for å endre lovstridig praksis i ett fengsel, legges terskelen nemlig farlig høyt for å ta affære overfor kritikkverdige forhold andre steder. En kartlegging ombudet har gjort, vitner om en rekke mangler i fengsler der kvinner soner. Én av utfordringene fengslene løfter frem, er knapphet på rusmestringstilbud og manglende oppfølging av fysiske og psykiske lidelser hos kvinnelige innsatte. Dette kan delvis løses ved å ansette flere, men i noen tilfeller står viktige stillinger tomme fordi det ikke finnes lønnsmidler. Ombudet har allerede tatt initiativ til å kartlegge kvinnelige innsattes helsetilbud nærmere, og en ny forskningsrapport fra Universitetet i Oslo er ventet til sommeren.

En annen utfordring er at kvinner som soner i samme fengsel som menn, har blitt utsatt for seksuelle tilnærmelser fra mannlige medfanger. Dette er en alvorlig utfordring når vi vet at mange kvinnelige innsatte har blitt utsatt for overgrep tidligere. I tillegg er boforholdene et stadig tilbakevendende problem, som VGs anmelder bet seg merke i da han leste Isabell Eriksens bok om hennes 80 dager i Ravneberget kvinnefengsel i Sarpsborg. Under oppholdet fikk de innsatte de besøk av en mannlig foredragsholder, en tidligere innsatt (…) «som bare ler i vantro når han hører det fortsatt finnes firemannsrom i kvinnefengsler». Inntrykkene fra kartleggingen er altså mange og nedslående. Flere av forholdene fengslene har orientert ombudet om, kan også være i strid med likestillings- og diskrimineringsloven. Det er svært særlig alvorlig om de blir stående uendret.

Siden vedtaket i nemnda i fjor sommer, har mesteparten av myndighetenes kapasitet blitt brukt til å håndtere utfordringer pandemien har påført samfunnet. Det kan ikke regjeringen bebreides for. Samtidig er det merkelig at innsatsen mot gruppen som har vært mest isolert av alle, ikke har vært større. Andre utfordringer forsvinner ikke en i en pandemi, heller ikke i kriminalomsorgen. Selv om det har blitt bedre plass i enkelte fengsler når færre mennesker krysser landegrensene, må vi regne med at denne unntakstilstanden også vil opphøre.

Ett av lyspunktene bør være den varslede stortingsmeldingen om norsk kriminalomsorg. Jeg venter at den skal peke ut kursen for hva som skal være akseptable soningsforhold fremover. Samtidig må denne følges opp med ressurser. Etter avgjørelsen fra Diskrimineringsnemnda ga justisminister Monica Mæland tilbakemelding om at regjeringen vil komme tilbake til konkrete tiltak for å bedre kvinnenes soningsforhold i de årlige budsjettprosessene. Fjorårets budsjett ga imidlertid ingen nye svar, men signalene er klare. Så sent som i fjor sa flertallet i justiskomiteen at kvinners soningsforhold innebærer vedvarende brudd på både likestillings- og diskrimineringsloven og kvinnediskrimineringskonvensjonen. Nå må midlene bevilges, uavhengig av hvem som sitter ved makten ved neste budsjettfremleggelse.

Fortsatt utgjør menn det overveldende flertallet av innsatte i norske fengsler. Det er ingen tvil om at også menn møter store utfordringer under soning, og dette innlegget er ikke en oppfordring om å nedprioritere mannlige innsatte. Likevel er det viktig å påpeke at statens forpliktelser overfor kvinnene er spesielt lite hensyntatt, både i politikkutformingen og i fengslene. Vi kommer ikke utenom å iverksette særskilte tiltak, selv om det er snakk om en minoritet. Alt kan ikke løses på én gang, men arbeidet må starte. Og det bør starte i Tromsø.

Når Norge skal bli eksaminert av FNs kvinnekomité neste år, bør vi kunne vise til evne og vilje til å levere en likeverdig kriminalomsorg som ikke diskriminerer utsatte grupper. Noe annet er ikke Norge verdig.

Kommentarer til denne saken