Denne ukens fylkesting i Troms og Finnmark er ikke bare begynnelsen på slutten for et totalt mislykket ekteskap.

Det er ingen grunn til å gråte over at fylkene skal skille lag. Sammenslåingsprosessen har blitt et kaos, trumfet gjennom av en Solberg-regjering uten klokskap og evne til å gjennomføre det man satte i gang. Nå er alle lei og vil bare sette punktum.

Men bakteppet på fylkestinget er et varsel om hva Finnmark kan vente seg som nyskilt, nedsyltet i gjeld og økonomiske problemer på grunn av langvarig og uansvarlig forvaltning av folkets penger.

Der krangler man nå om ansvaret for elendigheten. Mye peker i retning av Finnmark Arbeiderparti, som har vært drivkraften bak at Finnmark kommer til å gjenoppstå med en netto lånegjeld per innbygger som er høyere enn noe annet sted i Norge.

Det har pågått en hard og uforsonlige politisk debatt om ansvarsfordeling på fylkestinget. Der har det vært mye dårlig humør og alle mot alle. Det er et ekko av det som de siste årene har blitt en svært ubehagelig grunntone i samfunnsdebatten i Finnmark.

Det ser ut til å ha skjedd en gradvis tilvenning, etter at aksjonister har brukt sosiale medier til å fyre opp stemningen med nådeløs utskjelling av Stortinget, søringer og tromsøværinger.

Det er ikke noe grunnlag for å hevde at det usunne klimaet i debatten har fått noen til å flytte fra Finnmark. Men det vil overraske om det har fått noen til å flytte til Finnmark, som er i desperat mangel på folk.

Diskursen bærer preg av en parallell virkelighet; en naiv og sorgløs retorikk der man lukker øynene for alle vanskeligheter når det gjelder demografi eller tilgang på arbeidskraft.; man tror alt går bra til slutt, Finnmark har en lys fremtid.

Finnmark beskrives som en suksesshistorie uten like, nesten som en fyllik med overtrukket kredittkort på bytur. Men så kommer bakrusen, og da svekkes forestillinger som ikke alltid samsvarer med realitetene.

Det er særlig organisasjonen For Finnmark som har blitt en maktfaktor med enkle slagord som har fått fotfeste blant mange av Finnmarks egne politikere.

Metoden er følelser fremfor argumentasjon, patos foran logos. Ofte med sirkelargumentasjon som ender opp med gamle krav om særtiltak og tilflukt i egen minnehistorie om krig, brenning og internater.

Aksjonistene har fått stor gjennomslagskraft og innflytelse i et trangere ytringsrom, der færre og færre har orket å ta sjansen på å tilby alternative fortellinger.

Den rasende og primitive argumentasjonen har fått sterkt gjennomslag. Det har formet diskusjonen om Troms og Finnmark de siste fem årene. Nå mobiliserer aktørene den samme operasjonen i diskusjonen om Alta skal forlate Finnmark, eller bli. Bildet er sort-hvitt, med fastlåste posisjoner, helter eller svikere.

Finnmark er et stort fylke som alltid har hatt interne motsetninger mellom øst og vest. Men nå ser vi splittelse som har økt dramatisk i styrke, og som man må håndtere når man blir eget fylke igjen. Da risikerer man å bli sin egen verste fiende.

Det er lett å føle seg som seierherrer når en fylkesgrense nå kommer på plass igjen, spørsmålet er bare hva Finnmark har tapt på veien.

Som den greske hærføreren Pyrrhos sa; «en slik seier til, og jeg er fortapt». Kostnadene for å oppnå målet kan noen ganger bli for store.