Gå til sidens hovedinnhold

Sikkerhetspolitisk oppvåkning

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det drama som utspant seg i Afghanistan i siste halvdel av august måned avdekket forhold som kan føre til mer realisme i sikkerhetspolitiske overlegninger i europeiske land – også i Norge.

USAs opptreden forut for, under og etter evakueringen fra flyplassen i Kabul har skapt reaksjoner. Amerikanske ledere lyttet ikke til oppfordringer fra allierte i forkant om å utsette evakueringen til alle som ville være utsatt for Talibans hevn var trygt ute av landet, og de klarte ikke å avverge det fatale terrorangrepet ved flyplassen, selv om de hadde etterretning om at det ville skje. I sin tale til det amerikanske folk etter at de siste amerikanske soldater var fløyet ut, omtalte president Joe Biden utmarsjen som en stor seier for USA; ingen takk til allierte var å høre. Det tok visepresident Kamela Harris seg av over telefon senere.

EU-landenes toppledere snakker nå åpent om at USA ikke kan regnes med når det kniper likevel, slik president Joe Biden har forsøkt å selge inn med budskapet «America is back». Etter fire år med uforutsigbarhet og påkjenninger med Donald Trump i Det hvite hus ble det skapt håp; Biden sa og gjorde jo de riktige tingene.

Her hjemme er vi i et stortingsvalgår uten at sikkerhets- og forsvarspolitikk har vært løftet frem som viktig tema. Først i valgkampens sluttspurt, som sammenfalt med den dramatiske avslutningen av en tjueårig krig i Afghanistan hvor Norge har deltatt, så vi tilløp til debatt, men først etter press fra lokalt hold - særlig i Nord-Norge. Et særtrekk ved den beskjedne sikkerhetspolitiske debatt vi har her i landet er den markerte berøringsangst i forhold til USA, selv i et år som ikke har manglet eksempler på at endringer skjer med stor innvirkning på grunnlaget for norsk sikkerhetspolitikk. Endringene peker entydig i retning av en stadig sterkere integrering i og avhengighet av USAs militærstrategiske disposisjoner. Norge fremstår mer og mer som en «puppet on the string» for USAs interesser. Det kan gå bra så lenge det antas å være en rimelig grad av sammenfall i interesser, men hvor stort er sammenfallet og hvor lenge vil det eventuelt vare?

USA interesser er knyttet til militære installasjoner og rettigheter på norsk jord som gir løpende informasjon om de strategiske ubåtene i Nordflåten, Russlands kjernefysiske annenslagsevne, samt et godt utgangspunkt for militært angrep på disse ubåtene og deres baser. Installasjoner og rettigheter omfatter radarsystemer, lyttestasjoner (også til havs), infrastruktur, rettigheter og forhåndslagre på norske flyplasser og en orlogsstasjon. I tillegg er USA begeistret for den bistand de får fra våre spesialsoldater, etterretningspersonell, feltsykehus m.v. i utenlandsoperasjoner. Ikke uten grunn, siden vi har ledere og soldater i absolutt verdensklasse på disse områdene.

Allerede i midten av inneværende tiår vil USA ha startet utplassering og bruk av ny satellitt-basert overvåkning, deteksjon av alle typer utskytning av missiler og lynrask kommunikasjon tilbake til forsvarssystemer, samt måloppdagelse og styring av presisjonsvåpen med lang rekkevidde. Det er snakk om noen få store satellitter i geostasjonær bane til hundrevis av mindre i lav bane (Low-Earth-Orbit), og en del imellom. Det skal helgarderes mot russiske og kinesiske anti-satellittvåpen. Kunstig intelligens og et integrert kommunikasjons- og kommandosystem, som dekker alle forsvarsgrener og alle nivåer fra den minste enhet på en øy i Sør-Kina-havet til øverste militære hovedkvarter, er allerede i ferd med å bli tatt i bruk.

Alle USAs forsvarsgrener utarbeider nye stridskonsepter med tilhørende strategier og doktriner. Kort kan det sies at det går på å holde god avstand til en potensiell fiendes plattformer for levering av langtrekkende missiler, hvorav stadig flere har hypersoniske hastigheter, spre egne styrker, men likevel kunne koordinere og samle våpeneffekt mot bestemte mål, og - ikke minst - økende bruk av ubemannede fartøyer og fly, bl.a. for etterforsyning til sjøs og tanking av drivstoff i luften for operasjoner over lange avstander. Droner i ulike funksjoner og størrelser er under innføring i stort omfang, både for defensive og offensive formål. Nye amerikanske strategiske bombefly (B-21) med lang rekkevidde, større våpenlast og lav radarprofil (stealth) vil ikke ha behov for mellomlanding på norske flyplasser, slik vi har sett med de bombeflyene (B-1B) som i februar landet på Ørland hovedflystasjon. Disse er forøvrig under utfasing.

Den dagen er ikke nødvendigvis så veldig mange år unna da USA vil ha en annen vurdering av nytteverdien av installasjoner og tilstedeværelse på norsk territorium for å holde Russland i age. USAs utmarsj fra Afghanistan er nok ingen sammenlignbar parallell, men det kan bli viktig hvem som sitter i Det hvite hus den dagen et så delikat tema kommer på dagsordenen.

Det er en stor fordel for Norge som for Europa som helhet – ja, for hele verden – om demokratene kan beholde flertallet i Kongressen etter mellomvalget neste år og vinne presidentvalget i 2024. Selv om «America First» ikke er en politikk som kun republikanske presidenter står for, er det stor forskjell på en president som bevisst undergraver de institusjoner som et demokrati og en rettsstat hviler på, flørter med autoritære statsledere rundt om i verden og snakker nedsettende om allierte, og en president av Joe Bidens karakter.

Det er en fordel at amerikanerne viser sitt sanne ansikt fra tid til annen, og minner våre politiske ledere om at det kan være risikofylt å legge alle eggene i én kurv. Det kan bli lettere å si høyt det mange har i tankene, men ikke har våget å snakke åpent om av frykt for å komme på kant med stormakten som skal holde russerne i sjakk, slik tenkningen er hos mange. Den spede begynnelse har vi sett ved at statsminister Solberg før sommeren kom med kritikk av generalsekretær Jens Stoltenbergs forslag til ny strategi for NATO, som ville kunne innebære militært engasjement for alliansen i oppdemmingspolitikken overfor Kina, og utenriksminister Eriksen Søreide som har sagt offentlig at USA burde legge for dagen en mer ydmyk holdning etter det som har skjedd i Afghanistan.

Den sikkerhetspolitiske berøringsangst vi har sett gjennom flere tiår er kanskje i ferd med å forta seg. En oppvåkning kan være på vei. Mitt råd er at vi starter med å bygge relasjoner mellom Russland og flere europeiske land i Arktis og får opp tempo og bredde i samarbeidet med våre gode naboer i øst, Sverige og Finland, som begge ønsker Norge tettere med i et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.

Kommentarer til denne saken