Det nye regjeringskvartalet i Oslo er under planlegging. Reguleringsplanen er vedtatt og Statsbygg har gjennomført en plan- og designkonkurranse. Det er lenge igjen til grunnsteinen legges, byggestart og kostnadsramme skal først behandles i 2019. Det er med andre ord fremdeles muligheter for å påvirke prosessen.

Stortingsrepresentanter fra hele landet bør sørge for at regjeringskvartalet bygges så lite som mulig. Ikke nødvendigvis av hensyn til å redusere kostnader. Men fordi det er en anledning til å flytte funksjoner og deler av embetsverket ut av hovedstaden.

Maktkonsentrasjonen i Norge er enorm, politisk, økonomisk, i media og ikke minst i statsforvaltningen. Og det er svært langt mellom lyspunktene som gir håp om endring. Den siste som drev gjennom noe som medførte en reell forskyvning av betydning, var Høyre-statsråd Victor Normann. Han kjempet gjennom utflyttinger av direktorater på starten av 2000-tallet. Blant annet til Haugesund, Bodø, Ålesund.

Enkelte små statlige virksomheter har også etterpå blitt lokalisert utenfor Oslo. Men det monner lite. I det store bildet er Norge fremdeles et unødvendig sentralstyrt land. I forbindelse med det nye regjeringskvartalet byr det seg derfor en sjelden mulighet til å skape en litt bedre balanse.

Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Bergen og Tromsø er universitetsbyer og tyngdepunkter i sine regioner. Nettopp universitetene er nøkkelen for å skape varig effekt. Befolkningen er høyt utdannet, og vil være fullt ut i stand til å påta seg flere nasjonale oppgaver.

Legg samferdselsdepartementet og kultur til Bergen. Kunnskap og utdanning til Tromsø, olje- og energi til Stavanger, næring og landbruk til Trondheim, kommunal og modernisering til Kristiansand. Det er neppe realistisk å flytte hele departementer, men en løsning kan i første omgang være å flytte deler av dem.

Det vil være en god start dersom man ønsker å desentralisere makt i Norge. Men her er det mye motbakke. Først og fremst fordi kampen for å beholde statlige arbeidsplasser, i motsetning til hva mange tror, ikke er en fenomen i distriktene, men en operasjon man har spesialisert seg på i Oslo. Hvem husker ikke hvilket ragnarok som brøt ut etter at Distriktskommisjonen i 2005 foreslo en kraftig desentralisering av statlig makt og ansvar.

I dag ser vi de samme refleksene i kjølvannet av regionreformen, hvor et ekspertutvalg har foreslått å flytte et nokså beskjedent antall ansatte fra staten til de nye regionene.

Det har satt fagbevegelse, politikk, sivilsamfunn, næringsliv og byråkrati i hovedstaden i alarm-modus. Det dreier seg om sterke legeringer av makt, som har gått i forsvarsposisjon og motsetter seg at noe som helst skal deles med resten av landet.

Tilbake til regjeringskvartalet: For Oslo-pressen er maktdeling internt i vårt eget land som alltid en ikke-sak. Det man synes å være mest opptatt av i forbindelse med byggingen, er arkitekturen, i tillegg til at nærmere 2500 ansatte i departementene protesterer mot at de ikke kan få egne, faste kontorplasser. De vil ikke sitte i landskap.

Dersom de får gjennomslag for sine særkrav, vil det naturligvis bidra til at arealet blir langt større enn nødvendig. Det viser hvordan statens virksomheter i Oslo har en iboende evne til å legge til rette for ekspansjon.

Og virker det ikke som de får fritt leide hos en tannløs politisk opposisjon på Stortinget? Senterpartiet og Arbeiderpartiet ser ut til å ha gitt opp å utfordre regjeringen når det gjelder å spre makt i Norge.

Fokuset handler mest om å reversere, ikke om å modernisere statsforvaltningen, selv om tre fjerdedeler av befolkningen ikke bor i Oslo. For sterk sentralisering av makt er ikke sunt for nasjonen.