Uten manus holdt Trygve Slagsvold Vedum en gnistrende tale til Senterpartiets landsmøte i Trondheim.

Han ble ønsket velkommen med lang, stående applaus. Og forlot podiet med enda mer applaus, fredag formiddag.

Vedum er en særdeles god taler i rollen som partileder. Det er en total forvandling fra den ofte utydelige og nølende finansministeren som vakler inn til motbøren i studioene hos NRK.


På landsmøtet handlet det både om det personlige og om politikk. Vedum overrasket alle med å fortelle ærlig om sin egen MS-diagnose og hvordan han lever med den.

Det bandt han sammen med en fortelling om fellesskap og trygghet, i en times lang tale som var rammet inn som klassisk norsk sosialdemokrati mer enn noe annet.

Han snakket om å prioritere de som har minst, og våge å ta politiske valg som skaper konflikt. Vi er ikke et parti for finanskontorene på Aker Brygge eller de som flyr med privatfly til Sveits, sa Vedum.

Vedum knyttet sammen sin egen sårbarhet med usikkerheten mange andre kjenner på i en urolig tid, der Norge må bruke store penger på beredskap og samfunnssikkerhet mye raskere enn noen så for seg.

Senterpartiet er også sårbare. De har gått fra 14 til 4 prosent på det laveste siden stortingsvalget. Men hvor mye svir det egentlig?

Svaret er at det ikke gjør særlig vondt. Senterpartistene har langtidshukommelse og vet at det har vært verre før. Mange husker fremdeles 2,5 prosent under Odd Roger Enoksens ledelse.

Senterpartiet er tilbake på sitt historisk normale nivå, et sted mellom fem og syv prosent. Der var partiet også sist de satt i regjering, fra 2005 til 2013.

Det skaper ro i et maktbevisst styringsparti. Når man har fått makten, gir man den ikke fra seg frivillig.

Derfor er det ikke snakk om forlate regjeringen. Tross alt har man fortsatt to og halvt år på seg til å betjene kjernevelgerne.

Det skjer selv om Senterpartiets grunnfortelling om suverenitet og nasjonal kontroll over naturressursene utfordres av høye strømpriser.

Inntrykket er at Norge er tvunget i kne av EU og at Senterpartiet ikke kan gjøre stort med det. Partiet har gått med på å utrede problemene bort med stadig nye utvalg, i håp om at vanskelighetene skal forsvinne.

Nå satser Senterpartiet alt på å beholde så mange ordførere som mulig ved kommunevalget. En kartlegging hos NRK viser at de kan miste nær halvparten av dem.

Utfordringen er at veksten på sentrum-periferi i årene 2015 til 2021 gjør Senterpartiet til et offer for egen suksess.

Et parti som bygde hele oppturen på anti-establishment, oppfattes kort tid etter som del av Oslo-eliten som er i konflikt med utkantkommuner om kraftinntekter og skatt på distriktsnæringer.

Det blir gjort noen forsøk på å demme opp med Ola Borten Moe som libero i en fri rolle. Han markerer hva Senterpartiet egentlig mener og avstanden til SV og Arbeiderpartiets venstreside.

For å forstå Senterpartiets situasjon i dag har vi (nok en gang) bruk for Stein Rokkans forståelse av politikk.

Det handler om hva som skjer når de samme som drev frem misnøye og protest skal forvalte den politiske makten.

Senterpartiet har profittert på motstand mot reformer og det innebygde motsetningsforholdet mellom utkant og sentrum. Det som handler om hvem som dominerer over resten av landet, og hvem som bestemmer hvordan politikken skal utformes.

Nå er det Trygve Slagsvold Vedum som selv er styringselite. Han har blitt disiplinert av finansdepartementet selv om det neppe er mulig å fullintegrere ham helt inn i de sentrale elitene.

Det er uansett en historie der det mest sannsynlig ikke finnes noen lykkelig slutt. Vedum hadde mer enn halvparten av velgerne sine bare til låns.

Han er kongen i Senterpartiet og den som bar partiet frem til store høyder og åtte statsråder.

Men nå må han stole på det gamle fotfestet i bygdene og primærnæringene.

Det smaker ost og melk igjen av det gamle bondepartiet. Da passer det godt at landbruksoppgjøret i fjor er den store seieren i regjering.

11 milliarder til bøndene er en triumf som aldri blir glemt i partiets bakland, men som heller ikke kan gjentas noensinne.


Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys