Gå til sidens hovedinnhold

Selvbildet er en ensom ting

En valgseier som var innen rekkevidde, smuldrer bort for Senterpartiet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gjennom vinteren og våren steg Senterpartiet til værs. Det gamle partiet for jordbruks- og skogsbruksinteresser virket ustoppelig. De var i ferd med å finne fotfeste som interesseparti for breie grupper. Nye velgere strømmet til samtidig som et lojalt grunnfjell ble værende.

Men overmotet tok over da partiet nærmet seg 20 prosent. De siste to ukene av valgkampen må partiet kjempe med ryggen mot veggen for å forsvare resultatet i 2017 - 10,3 prosent. Partiet har mistet et sekssifret antall velgere på få uker. Det er en implosjon som man kanskje må helt tilbake til 1993 for å finne maken til. Den gang alt forvitret på rekordtid for Høyre og daværende partileder Kaci Kullmann Five.

Hva har skjedd? Å lansere Trygve Slagsvold Vedum som statsminister viste seg å være et feilgrep. Det er ingen direkte sammenheng mellom å stemme på et parti – og et ønske om at partiets leder skal lede nasjonen. Det er en nesten banal analyse, men et parti som svevde på en sky, ville ikke gjøre den. Det virket som apparatet rundt Vedum drakk tett fra tranflaska og etter hvert mistet både bakkekontakten og noen politiske instinkter.

Dessuten markerte lanseringen av Vedum som statsministerkandidat et nesten overtydelig skifte av strategi. Et parti som – over en periode på flere år - hadde suksess med en konsekvent historie. Som handlet om å snakke om jordnære saker og avvise alt snakk om posisjoner, snudde plutselig opp ned på hele fortellingen om seg selv. Senterpartiet etterlot ingen tvil om at de nå jaktet på den største posisjonen av dem alle.

Da skiftet også mediedramaturgien brått. Det ble mye mer fokus på Vedums statsministerambisjoner, med det fulgte et strengt blikk på Vedums form og stil, og mye mindre på de politiske sakene og problembeskrivelsene Senterpartiet hadde eierskap til. Nokså raskt viste meningsmålinger det uunngåelige; at Vedum slet tungt i en motbakke bakerst i statsministerfeltet, håpløst langt etter både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.

Etter hvert har effekten blitt selvforsterkende. Hos TV2 tirsdag er det nå kun 1,5 prosent som tror Vedum blir statsminister, og bare 7 prosent som ønsker det. Selvbildet i Senterpartiet har altså vist seg å være en ensom ting.

Selv i Nord-Norge synes konklusjonen å være at man liker Vedum, han kan kanskje bidra til mindre sentralisering, men er det ikke tryggest at Støre er den som tar telefonen fra Washington og Moskva? Tross alt er Ap-lederen en dreven statsmann, og på fornavn med utenriksminister Sergej Lavrov hos vår store nabo i øst.

Her gikk Senterpartiet skoene av seg. Partiet forsto ikke at mange ville ha Senterpartiet i regjering for å gi distriktene større gjennomslag, men de ville ikke ha en regjering med Vedum som statsminister.

Nå kan enden på visa bli at distriktene mister et historisk politisk momentum. Det vil i så fall være selvforskyldt fra et parti som av plutselig slo av radaren i et avgjørende øyeblikk.

Overmotet har også fått et annet utslag. Partiets motvilje mot å inkludere SV i en flertallsregjering, har skapt usikkerhet. De mange som ønsker regjeringsskifte ble plutselig tvunget til å spørre om Senterpartiet virkelig var et sikkert kort.

Angsten for å miste borgerlige velgere utartet til et ganske vilt ritt på to hester. Det endte med knall og fall fordi det skapte et inntrykk av at Sp var på drift bort fra et styringsdyktig alternativ sammen med Ap og SV. Når Marit Arnstad nå rykker ut og avskilter denne tilnærmingen, kan det være for sent.

Senterpartiet er et robust maktparti og ikke et sted for sarte sjeler. Nå har den indre opposisjonen lenge vært taus i takt med de gode meningsmålingene. Det er ikke sikkert det varer så mye lengre når partiet stuper og oppvasken venter. Da står den aller største børsten står klar til bruk. Det blir et hardt oppgjør etter et valg der mye smuldrer opp for et parti som for et par måneder siden så ut til å være en folkebevegelse.

Kommentarer til denne saken