Gå til sidens hovedinnhold

Seilingsnekten gjorde det usynlige synlig

Mange ble forståelig nok irriterte da båten ikke gikk som planlagt den 16. desember. Men hvor bør vi rette irritasjonen?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Onsdag 16. desember var kaier og ferjeleier langs hele Norgeskysten fulle av fortvilte passasjerer og fersk fisk, etter at Boreal ble fratatt sitt sikkerhetsstyringssertifikat, og alle deres hurtigbåter og ferjer dermed fikk seilingsnekt. Sikkerhet er en usynlig størrelse, som vi ikke tenker over før den svikter. Seilingsnekten fra Sjøfartsdirektoratet trakk usynlighetskappa vekk fra Boreals sikkerhetsarbeid. Det er blitt et synlig tema som vi kan og bør snakke om.

Ferjene og hurtigbåtene er viktige for at barn kommer seg på skole, at voksne kommer seg på jobb, at syke kommer seg til behandling og at varer kommer ut til de som trenger dem. Rederiene må forholde seg til sikkerhet på to plan – samfunnssikkerhet og sjøsikkerhet. De har ansvar for en samfunnskritisk funksjon og sikrer at viktige deler av samfunnet fungerer. Det innebærer at båten faktisk går når den skal, men også at passasjerer, mannskap og lasten kommer trygt frem.

Når du setter kursen mot et ferjeleie eller ei kai, har du tillit til at båten går som planlagt, at rederiet tar sitt ansvar for å holde en viktig samfunnstjeneste i gang. Men når du kjører over lemmen til ferja og kanskje tar med ungene inn i salongen for ei svele, har du også tillit til at rederiet tar sikkerheten om bord på alvor. Du stoler på at de ikke ville lagt fra kai hvis det ikke hadde vært trygt for deg og dine. En vanlig passasjer har ingen forutsetninger for å vurdere fartøyets tilstand. Vi ser det som en selvfølge at «noen» har tatt ansvar for dette. Dagens innbyggere i Norge forventer at alle tjenester er tilgjengelige til enhver tid – uansett. Men vi bør også forvente at tjenester blir gjort utilgjengelige hvis de truer liv og helse.

Samferdsel som må foregå til sjøs, er lagt ut på anbud av fylkeskommunene, slik at private aktører som Boreal kan konkurrere om oppdraget. I disse anbudskonkurransene er det ikke tradisjon for å ha sikkerhet som konkurransekriterium. Rutetilbudet beskrives, drivstoff og båtens funksjoner likeså, men sikkerhetskriterier er ikke med. Sikkerheten er, som nevnt, en usynlig størrelse, som man forutsetter at rederiet har kontroll på. Det er grunn til å spørre seg om dette ville vært annerledes om bestillerkompetansen var høyere. Vet fylkeskommunene hvordan de kan bestille transporttjenester som tar vare på både samfunnssikkerhet og sjøsikkerhet?

Det er lettere å telle opp og måle antall avganger, punktlighet, seter og utslipp, enn å måle sikkerhet, og dette kan gjøre det fristende å la sikkerheten være udefinert. Vi må imidlertid være klar over at en kunde som oftest får det som ligger i bestillinga – og ikke mer. Det virker defensivt å håpe på at topp sikkerhet blir med på kjøpet ved bestilling av et visst antall avganger med en viss type fartøy – til lavest mulig pris. For er sikkerhet gratis? På ingen måte. Ikke på den materielle fronten og ikke på driftsfronten. Mange fylkeskommuner har kontraktsfestet at hver forsinket avgang fører til bot. Det koster å være den kapteinen som melder at ferja ikke går fordi hun trenger tid til å undersøke et mulig teknisk avvik, eller tid til å rapportere et avvik som hen ikke anser som sikkerhetskritisk. Kanskje skal vi som brukere av tilbudet rette vår irritasjon mot et system som setter kapteinen i denne skvisen?

At Sjøfartsdirektoratet trekker tilbake et rederis sikkerhetsstyringssertifikat er kraftig kost, selv om det bare var for noen timer. Det Sjøfartsdirektoratet gjorde da de fratok Boreal sertifikatet, var å si tydelig fra om at tilliten til dette rederiet er ganske så tynnslitt. Og det ikke på grunn av en enkelt sak, men på grunn av en rekke saker, hvorav noen har vært alvorlige. Kravet for å komme i drift igjen var å legge frem en handlingsplan som overbeviste om at rederiet skjønner hva som kreves av dem. Det kan synes som symbolpolitikk som skaper unødig trøbbel i kystbefolkningens hverdag, men vi mener at akkurat denne symbolikken er av stor betydning. Den gjorde sikkerheten synlig.

Sjøfartsdirektoratet har blant annet avdekket at Boreal har latt være å rapportere om ulykker og tekniske feil, at de ikke har utført risikovurderinger etter hendelser, og ikke fulgt opp pålegg og forespørsler fra direktoratet. At én båt har kjørt med åpen baugport høres kanskje ikke alvorlig nok ut til at det skal lamme ferjetrafikken langs hele kysten. Men dersom ei ferje med åpen baugport tar inn vann som destabiliserer lasten, kan den kantre. Med folk om bord. En katastrofe. Dette var nok et viktig bakteppe da Sjøfartsdirektoratet innførte seilingsnekt og varslet at de krever en helt annen sikkerhetskultur hos Boreal dersom de skal få lov til å ha ansvar for sikkerheten til sjøfolk, passasjerer, last og kysten i fremtida. De reagerte på noe som kunne ha skjedd ved å gjøre tiltak som skal forhindre at noe faktisk skjer. Vi forskere kaller dette reaktiv sikkerhetsstyring på sitt mest proaktive. De reagerte på en situasjon ved å benytte muligheten til å ta aktivt tak for å skape en endring.

Noen av de irriterte passasjerene på kaia den 16. desember kan ha fått et inntrykk av at det var papirarbeidet som var problemet. At rederiet manglet noen kryss på noen skjema. Som om feil papirer skulle gjort deres ferjetur utrygg, og at den plutselig ville bli trygg igjen så fort noen hadde fått ned de riktige ordene på en handlingsplan. Det kan virke som om politikerne også tenker det er så enkelt. Vi vil understreke at problemet ligger dypere enn som så. Fergene og hurtigbåtene drives med et anbudssystem med noen svakheter som er verdt å diskutere. Driftsavbrytelsen for Boreal ble kortvarig, men den kan ha god effekt dersom rederiet bruker denne negative erfaringen til å skape en positiv utvikling. Vi mener at det er verdt å grave etter svar på spørsmålet om hva det er som får en kaptein til å kjøre med åpen baugport. Hva er denne hendelsen er symptom på? Vi vil anta at svarene finnes internt i rederiet, men også i anbudssystemet de opererer i, og ikke minst hos politikerne som ikke forstår at sjøsikkerhet er samfunnskritisk.

Kommentarer til denne saken